Jeg sitter her som jeg sp mange ganger sitter. Med pc klar til å skrive ned mine tanker, mine glade tanker, de såre tanker, de sinte og frustrerende tanker , de sårbare tanker. Tankespinneri enkelt og greit. Med musikken på og bilder man har sett igjennom, kommer det snikende frem igjen.. Den følelsen av at man står i skyggen av seg selv. Jeg som prøver å skjule alle smerter.Jeg er sliten, jeg er så trøtt, og plutselig sklir øya igjen, kroppen trenger sin egen shout down, sin egen time out. Før jeg atter strekker meg opp og går i gang med hverdagens små gjøre mål. Så kommer det snikende senskadene som lager mye av de intense rivende stikkende smerter, i hendene, føttene, lår , bekken og ja i underlivet. Som om tynne nålespissen vrier seg rundt bare man har gått en tur og skal sette seg ned..
Det er nok mange som ikke har hatt kreft selv, tror at selve sykdommen er det verste. Og at de som har blitt erklært friske skal “bare” være takknemlige. Lett å si grunn, men det er vi også. Men få vet prisen etterpå..
For meg så opplevde jeg kreftdiagnosen som det hender så mange av oss, mange i familien så jeg skal kjempe det jeg kan. Under behandlingen er du så i tåke land om alt du skal selv om tanker kommer. Men tiden etterpå har vært den tyngste for meg, de måneder som går før man får vite om behandlingen har hatt den effekten de sa og håpet på.
Ingen kreft typer er like, det er forskjellige cellegifter og stråledoser og hvordan dem stråler er ikke like heller. Etter behandlingen så får så mange av oss det de ikke forbereder deg på, nettopp senskadene. Jeg er meget heldig, for jeg er i livet og kan ta vare på meg selv. Men jeg sliter iblant. Mange ganger har jeg tunge dager, er høffeligheta selv der jeg nikker sakte og vips så er øya igjen. Det er alt fra 2 min men ikke så lenge lenger. Bare kroppen får den lille timeout så klarer jeg stable meg vidre, nettopp for jeg aldri har gitt inn på fatiquen, men prøvd jobbe mot den. Like smart har det nok ikke vært, for nettopp da blir man så sliten også at tårer og emosjonelle følelser sitter skrevt utpå en. Jeg jobber hardt for å få livet til å gå rundt. Fatiguen var ille i begynnelsen. Så sliten, trøtt, utmattet at jeg følte til tider at jeg var redd for at det aldri kom til å bli bedre.
Angst, for det er så mye usikkerhet. Sorg….for jeg har mistet så mange som tapte kampen mot det kreft. Gode mennesker. Kjærlige mennesker. I disse dager har jeg fått melding av en venn som skal i gang med sin kamp. Hun skal sloss i brystkreftens tegn. Men som jeg sa til hun; Jeg får ikke vårt der fysisk og støtte deg, men jeg er her i denne nett verden. Vi har snakket om nettopp dette. Alle endringer som hun vil få. Og det vekker frem disse tanker.
Jeg føler jeg står i skygge av meg selv. Eller den jeg var før. Før jeg klarte og akseptere slik er og blir livet nå. Det er ikke lett å akseptere , men du har ikke annet valg om du vil ha gode dager. Og det er kun DU som kan lage dagen din som best mulig, selv om den er tung. Selv om du aldri føler deg bra nok så er du nettopp det. Du er bra nok i og være nettopp deg selv.
Jeg er evig takknemlig likevel.
Et paradoks kanskje for noen, men jeg elsker livet…
#aimaanderblogg #hverdagslivet #livetetterkreft #ensomhet #ensom #sliten #drained #mylife #tankespinn #tungedager