You can only walk your steps one by one and you get there… Ja jeg er i gang med nettopp det. Noen steg i dagen, men må jo også bare innrømme at det er langt unna hva jeg pleide. Det som er det litt underlige i dette er som om hundene skjønner det også. Joda Rocky prøvde seg i ettermiddag om hei skal vi ikke gå lenger i dag heller? Men han fikk bare nå skal vi hjem. Det blir heller noen slike små i løpe av dagen, enn de mange flere lenger turer vi hadde rundt her som jeg har laget meg. Rute 1,2,4,8 osv. Nå går turen ut døren igjennom skogen og retur, ikke mere enn 275m t/r. Men noen steg, for steg er bedre enn ingen steg..
I november gikk vi som så mange andre med viruser i kroppen. På noen legekontor ville dem ikke ha deg inn da smitten med influensa var et faktum. Noen tok bare video samtaler , noen ville du skulle komme , men først etter flere uker. Det var mange forskjellige forkjølelse viruset så med rennene nese, sår hals og hoste uten feber så hold deg hjemme og hvil. Dette måtte vi. Der den ene hadde sår hals og nesten stemmeløse, hadde den andre en renne nese og nyseanfall. Etter da så har vi begge følt som om kroppene har hanglet, ikke kommet seg opp. Lett med tungpustet for meg, og mange nys og tetthet på Kjell. Så brått kom her feber og banket på, jeg trodde ikke meg selv..40,8. Så jeg måtte ta bilde av tallene. Kasta innpå Paracet og tenkte natten tar den vekk. Men før det skulle Kjell være så heldig (les uheldig) og få se meg i litt feber tåke/ rush.. Det nærmet seg helg så fredag morgen kjente jeg bare at nei jeg får ringe legevakta for noe er det, kaffen smakte ikke, hode datt i bordplata da jeg satt på morra med Chia grøten. Så tenkte det er innom der få noe penicillin, hjem slappe av så begynner det slippe take om noen dager…..
Det ble ikke hjem og slappe av nei… Legen ville sende meg avsted i sykebil, men jeg måtte hjemom hente briller, for uten linser er jeg jo blind. Så var bare kaste i vesken noen ting for en natt, skjønte nok jeg ikke kom hjem den kvelden. På legekontoret viste Crp 200, men den var 420! Oksygenmetningen var jo ikke noe og skryte av.. Så i alt ikke rart kroppen hadde både hatt show for husbonden, mat og drikke smakte ikke. Vel fremme på akuttmottaket så slo tanken meg, siden ja har jo vært der før i årenes løp.. At fra jeg ringte på klokken meldte meg, så på 10 min lå jeg i en seng og de begynte koble opp målinger. Siden jeg er en vaskelig pas så måtte hender varmes opp få årer kom frem. Da måtte ringes etter litt hjelp fra anestesi, for steike jeg kunne jo ikke gjøre det lett for dem.. Ja galgenhumoren måtte frem. Ei varm hånd og holde i blei det. Så var det Medisinsk Intensiv som ventet..
Der var det noen pleiere som jeg var så heldig ha de dagene jeg lå der. Sykepleiere som står på og ikke bare gjør den faglige jobben sin , men som støtter og tar seg tid til å prate inni mellom når det er tungt bare det ligge isolert, og jo jeg skjønte jo dag 2 kor dårlig jeg var. Dager er lange på et slikt sted, men med hosting hele natten ble det automatisk små hvile i dagen. Med lungebetennelse , som både var forårsaket av virus og bakterier betennelse i lungene gjorde det litt vanskelig å puste. Er jo ikke rart at man kan tro at man av og til er litt super woman, når du hadde en superinfeksjon. Jeg var heldig som hadde ei fast som vår der hver natt. Og noen ganger er ikke verden så stor heller😊. Tusen takk for du såg til meg om natten og gjorde alle små ting som du gjorde , både faglig ja ,men for at jeg skulle slappe mere av. Rart slike små samtaler gjør at det som kanskje snurra og svirra datt lenger bak. Tusen takk til dere som var der både morgen og kveld. Jeg er takknemlig for det dere viste meg. Vi er heldige som har dere på vakt rundt om.🤍
Så etter flere dager på isolasjon , slapp jeg løs😃. Kan ikke huske sist en dusj kjentes så godt, men igjen med dyp takknemlighet til deg som hjalp meg. På medisinsk fikk jeg to nye venner. Hils på Gudrun (rullator) og han Reidar (oksygen). Ho Gudrunn va så snill å trille rundt på han Reidar før han måtte jo være me i starten. Så da ble det til at jeg sa da får dere bli med på en liten kappgang opp og ned korridoren😂 Jeg sa det du skjønne det Reidar ; No vil æ slepp og ha dæ hengaens på. No vil æ hjem!! Jeg kjente på det at det var leit de måtte kle på seg både frakker, hansker, masker og hjerne en skjerm i tillegg for komme med mat eller medisiner som kom ganske ofte. Men vit til dere på Med 2. Spesielt selvsagt til de jeg hadde med og gjøre. Takk! Takk for hjelpen, og ja det va godt slippe fri så jeg slapp se dere måtte kle dere om for å komme. Så etter 11 dager fikk jeg den beste beskjeden , siden jeg ikke trengte oksygen for og vandre rundt eller om natten så kunne jeg forlate post. Gjett om jeg var snar å be Reidar dra, men passa på å si tel Gudrun at hun fikk støtte neste like bra og holde ut med Reidar😂🫣 Og den beste medisinen er å være hjemme❤️
Jeg tenkte på dette innlegget alt på sykehuset , for jeg syns virkelig og ville virkelig rette en stor takk til først og fremst de jeg møtte på min vei denne runden. Men også til deg som kanskje akkurat nå har dratt bena opp i sofaen etter en lang vakt, vet at i morgen tidlig er det på igjen. Vit om ikke alle får uttrykt det så er mange uendelig takknemlig🤍 At det ble skrevet slik og åpent ja det måtte det bli. My Way.. Før både tvinning varme hendene , Gudrun og Reidar måtte jo bli med. Jo da jeg lagde nok mange rare navn. Hadde jo tiden til det liksom🤷🏻♀️.
Sympati ønskes ikke, men legg igjen en rose 🌹 eller et 🤍 🫶🏻om du vil, så kanskje er det en pleier som ser nettopp en liten tanke til dem fra oss som setter pris på dem. Takk for du tok turen innom. Så en hilsen til dere alle👇🏼
