Sommer ferier har ikke vært de siste årene som vi er vant til. Med reiser rundt om i verden. Nå er det mange som har planlagt sine sommerferier med utenlandsk turer reise , men om du tenker på en høsttur og USA frister litt så anbefaler jeg virkelig et besøk til ALCATRAZ selv om du ikke bryr deg om historie så er det virkelig verdt et besøk dit.

 

Velkommen på turen rundt om på Alcatraz.

Endelig hadde dagen kommet, dagen vi skulle til den berømte fengsel øya. Jeg vet det kan høres rart ut, men jeg har oppigjennom åra lest endel om historien og sett filmer fra Alcatraz. Jeg har lest flere som har vørt der, og hvordan de opplevde det. Det er dog annerledes når man står der selv. Jeg pleide si, tenk den som vandrer der i dag, hva må man ikke kjenne på selv om de værste satt der. Dette var før jeg selv skulle oppleve å få besøkt stedet. For å si det kort og greit, dette var en sterk opplevelse. Og se disse detaljer, kjenne på de følelser som kom, ja min kjære fanget bilder der jeg står og tårene renner , i det jeg tror ingen ser meg. Jeg skal ikke gå inn i alt jeg kjente på, men det var en sterk opplevelse. Aldri hadde jeg trodd jeg skulle klare vandre over 15000 steg på en dag, men denne dagen klarte jeg det. En lang, nydelig og sterk dag var og ønske velkommen i imøte i det vi ankom pier 33 og 39. La meg vise dere Alcatraz, og litt av dens historie.

Bildedryss til fra San Francisco til Alcatraz.

 

 

Men det hele startet med :

Bruken av Alcatraz Island som fengsel begynte i desember 1859 med ankomsten av den første permanente garnisonen. Elleve av disse soldatene ble innesperret i Sally Port kjelleren. Hæren anerkjente at det kalde vannet (53 F) og raske strømmer rundt Alcatraz gjorde det til et ideelt sted for et fengsel, og i 1861 ble posten utpekt som militærfengsel for Department of the Pacific – mesteparten av territoriet vest for Rocky Mountains. Fengselsbefolkningen vokste under borgerkrigen med tillegg av fanger fra andre hærposter, mannskapet på en konføderert privatmann og sivile anklaget for forræderi. Sally Portens kjeller var fylt, deretter et av kanonrommene, og en trehylle ble bygget like nord for Sally Port.

I løpet av de neste ti tiårene ble ytterligere bygninger reist like nord for Sally havn for å huse opptil 150 hærfanger. Disse ga hardt arbeid for byggeprosjekter både på og utenfor øya. Til forskjellige tider ble det også holdt “opprørske” amerikanske indere på Alcatraz. Den største gruppen var nitten Hopi, avholdt i 1895. Den spansk-amerikanske krigen i 1898 økte størrelsen på hæren enormt, og fengselsbefolkningen vokste også. En fengselshylle, kjent som “Øvre fengsel” ble raskt bygd på paradeområdet, og i 1902 var det 461 fanger på øya. I 1904 ble den øvre fengselsstrakten utvidet til å huse 300 innsatte, og de nedre fengselsbygningene nær Sally havn ble brukt til andre formål.

Velkommen til Øya.

Frem til 1963 var Alcatraz hjemmet til mordere, gangstere og utbryterkonger. Ikke én unnslapp den isolerte fengselsøya med livet i behold – det var i alle fall det som ble hevdet offisielt. Mellom 1934 og 1963 huset Alcatraz Federal Penitentiary USAs farligste fanger. Ved siden av dødsstraff var en billett til Alcatraz den strengeste straffen for herdede kriminelle. På 1930-tallet var kriminalitet ute av kontroll i USA. I 1932 var det for eksempel 631 bankraner. Gjengangere ville rane en bank, holde en teller som gissel, sprenge safe og gjøre sin getaway. I det landlige Midtvesten ranet Barker-Karpis gjengen flere titalls banker. De drepte alle som kom i veien. I Chicago ledet Al Capone en enorm kriminalitetsring. Ikke bare var disse kriminelle som ranet mennesker blinde, men de slapp unna med det. Gjengangere utviklet nye måter å unnslippe fengsler. Innsatte startet opptøyer og angrep vakter. Så de føderale myndighetene rundet opp de verste gangstere, bråkmakere og fluktkunstnere fra fengsler rundt om i USA. Alcatraz Island ville være deres nye hjem.

I løpet av de neste ti tiårene ble ytterligere bygninger reist like nord for Sally havn for å huse opptil 150 hærfanger. Disse ga hardt arbeid for byggeprosjekter både på og utenfor øya. Til forskjellige tider ble det også holdt “opprørske” amerikanske indere på Alcatraz. Den største gruppen var nitten Hopi, avholdt i 1895.

Den spansk-amerikanske krigen i 1898 økte størrelsen på hæren enormt, og fengselsbefolkningen vokste også. En fengselshylle, kjent som “Øvre fengsel” ble raskt bygd på paradeområdet, og i 1902 var det 461 fanger på øya. I 1904 ble den øvre fengselsstrakten utvidet til å huse 300 innsatte, og de nedre fengselsbygningene nær Sally havn ble brukt til andre formål.

De eneste innsatte som rømte fra Alcatraz var Frank Lee Morris og brødrene John- og Clarence Anglin. Om natten 11. juni 1962 rømte de fra fengslet og er ikke sett siden. Det er fortsatt uavklart hva som hendte med dem, om de druknet eller klarte å komme seg over til fastlandet. Ingen lik er blitt funnet. For å komme seg ut, gravde de hull rundt lufteventilen bakerst i cellen for å komme ut til en servicesjakt for kloakkrør og lufting. Derfra klatret de tre etasjer rett opp og igjennom et luftrør til taket av fengslet hvorfra de firte seg ned, klippet hull i gjerdet og padlet i en flåte laget av regnfrakker. Flåten er aldri blitt funnet.

For ikke å vekke mistanke, og for å ha best mulig med tid, lagde de en falsk lufteventil av papp som de satt på plass i hullet etter seg for å hindre at hullet ut fra cellen ble avdekket. De lagde også et dukkehoder av toalettpapir, avispapir og sement fra hullet, som de la i sengen, slik at vaktene ikke skulle få noe mistanke før morgenen etter. Fengselet ble stengt den 21.mars i 1963 grunnet forfall og høye vedlikeholdskostnader. Siste meny oppslag henger fortsatt oppe i spisesalen hvorav man kan gå inn.

Bilder fra inni fegslet og lufte gården , samt litt runt.

 

 

De vennligste naboene noen kan spørre om..

Domfelte som satt i fengsel for ikke-voldelige krenkelser, gjorde mange jobber for familiene som bodde på øya, som å rense tøyet, plukke opp søppel og gjøre landskapet. Hver gang det var behov for en altmuligmann for å gjøre rørleggerarbeid eller elektrisk arbeid, gjorde de straffedømte det også. Så ikke bare fikk foreldrene billig leie, men de fikk også nesten alle husarbeidene sine gjort gratis. Det var så normalt, barna tenkte ikke på noe. Mange av mødrene ble bestevenner, og de tok til og med tur til å lage middag for hverandre. Venner skulle gå over hverandres hus nesten hver natt i uken, noe som reduserte tiden kvinnene brukte på å lage mat.

For mange var ideen om å havne på denne øya et mareritt, og fengselet er visstnok hjemsøkt av sjelen til menneskene som var fanget bak stolper. Imidlertid er det få som har hørt historien om barna som vokste opp på øya og kalte Alcatraz “hjem”. Alcatraz hadde så mange som 300 straffedømte som bodde i fengselet til enhver tid. Forsyninger ble levert periodisk til øya for å hjelpe til med å støtte livene til de domfelte og de ansatte som bodde der.

Over 100 barn bodde på øya, og mange av dem vokste opp sammen fra de var spedbarn. Det ble til og med fødd babyer der, med fødselsattesten deres som sa “Alcatraz Island” som deres fødested. Alle visste hverandres navn, og barna hadde tett sammensveiset vennegjeng som føltes mer som familie. Alle barna måtte ta en båt til og utenfor øya for å gå på skole i byen San Francisco, så gruppene av barn som gikk på klasse frem og tilbake føltes sannsynligvis mer som søskenbarn eller søsken enn naboer mens de fortsatte sine turer hjem igjen.

Etter vandret rundt inne gikk turen ut, måtte ha luft. Vi vandret rundt til lufte gården og vi vandret der de ansatte og deres familier bodde. Der var det lukket så der fikk man ikke gå inn. Bilde dryss rundt øya tilbake til vi entrer båten tilbake til San Francisco.

 

Tilbake vandret vi på pier 39, kjente selv om bena var slitene så ville jeg aldri vært denne dagen og turen foruten. Jeg bare sugde til meg hvert sekund, og innrykk. Som en med cøliaki er det ikke like lett finne sted å spise som har GF mat, men bare fra på Hard Rock Cafe, dem har, og det værste er at du blir redd de har servert deg feil mat for det smaker så godt. Takk for du leste om turen, del gjerne eller legg igjen en like . siste bilde dryss fra denne dagen ❤️

En stor takk til min kjære❤️

#aimaanderblogg #usa2019 #firssttimeinus #memorylane #vacationtips #re-posting #aimaandderbloggwordpresspost #kjærsteferie #førsstegangiusa #alcatraz #history #reisebrev #etstedverdtbesøke #takknemlighet #myamaericandream

 

 

 

 

Dag 5 var kommet, og vi startet morgen tidlig etter en dårlig natt med søvn og uro inni oss for hva ville skje denne dagen. Ville vi få hjelp med bilen nå som det var en ny start på dagen? Vi hadde sittet oppe til nesten 1 om natten i påvente at bilen skulle bli hentet for vi så skulle få ny leie bil, men vi begynte forstå at atter var det bare lovnad om nettopp det. De la til og med på telefon da vi ringte tilbake for å spørre hvor lenge de mente vi skulle vente. Hun vi snakket med koblet oss til AAA og der fikk vi vite han hadde sagt for mange timer siden de ikke kom til å kjøre ut på kvelden. Han ble sjokkert også.

Morgen startet med ny telefon runde og vi ble lovet hjelp innen en time, ettersom vi i løpe av kvelden før hadde fått vite at de ikke ringte tilbake på internasjonale nr, så sa vi bare det er ikke vits i å spørre etter nr vårt for dere ringer ikke tilbake. Jeg postet på Messenger siden til selskapet om saken, jeg tenkte her når de oss så ingen unnskylding kan komme. Var greit så lenge vei hadde wifi på motellet. Jeg vandret frem og tilbake på rommet, og såg plutselig en bergings bil ute, jeg ble glad, løp ut. Jeg spurte om han skulle hente Mustangen, men nei han skulle hente en svart Jeep. Jeg såg meg rundt joda der sto en svart Jeep, jeg spør om han vet om det e flere bergingsbiler som skal til adressen vi var på , men nei det viste han ikke. Han spør hvorfor så jeg forklarer alt. K kommer ut og jeg forklarer han er vist ikke kommet for oss, men at han skulle sjekke det. Vi snakker om i værste fall kjøre til Flagstaff med reservehjulet og nødlys ettersom det var nærmeste sted. I det han sjekker han dekk nr 2 bak etter en følelse han fikk. Han ble blek i ansiktet da han ser på meg å sier; Vi kan ikke kjøre noen meter med denne bilen, dette dekket er også blankt slipt.. Melvin ser dette dekket også og sier ; “Omg they’re sent you off in a killing machine”

Etter over en time kommer svaret: jo det var oss Melvin skulle hente, men han hadde reg nr til mustangen , men det sto det skulle være en svart jeep. Og atter hadde selskapet laga en røre av et rot. Han sier jeg står og prater med dem, så enden på den lange versjon her ble at Melvin tok bilen og oss med til Flagstaff , hvor det vente bytte av bil før vi kunne starte på dagens etappe.

Bilde dryss👇🏼

 

 

 

 

Etter en time for å ordne med den nye bilen satte vi og fått i oss litt mat, kjørte vi rett mot Las Vegas. Det var vel den “kjedeligste” strekningen å kjøre, ikke så mye å se på, men sant skal sies dagen før satte sterkt i meg ennå, og jeg var nok mere nervøs i en ny bil fra dem, selv om denne hadde kommet rett fra verksted og faktisk hadde fått nye dekk. Vi har hatt kontakt med en hyggelig person i dette selskapet og det var hun vi møtte i Flagstaff. Etter en liten sving nedom Safeways i Henderson for å kjøpe inn litt mat og vann flasker igjen kjørte vi inn til Las Vegas. Og igjen 4-6 felts vei før man skulle ta av hit eller dit i rett kjøre bane.

Denne morgen hadde vi funnet oss en suite til under 1000 kr på LUXURY LAS VEGAS SUITES på The Signature at MGM Grand. Dette var rimeligere en det som var hente ut fra en film fra første motellet vi overnattet på i LA. Her var det også som på på film😉. Her parkerte de bilen for deg, og kom opp med den når du trengte den. Velkommen til Vegas, noen bilder 👇🏼

 

 

 

 

What happens in vegas stays in vegas..Såååå

Jeg har laget mat i Vegas😂😉. Vi bestemte oss for å lage oss noe mat på rommet før vi kom til Vegas, dette for å stresse ut i 42 varmegrader å finne en Resturant frista grunn ikke og det å søke opp steder med gf mat. Har laget mat flere steder så hvorfor ikke i luksus suiten😀. Vi koste oss med å spise inne der, før vi alikavel i natten vandret ut når gradestokken hadde krypet ned til 38 grader. Men ja jeg har kost meg i varmen og det har kjentes på kroppen, men dette var før varmt å vandre rundt i. Så jeg kan jo liksom skryte av at ; I’ve been cooking in Vegas🤪

Bilde dryss fra hotellet og rundt om måtte vi ta, ja og noen tulle bilder👇🏼

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Ettersom vi ankom en dag senere enn planlagt ble det en natt her før vi skulle begynne på returen vår. Sant må sies jeg satt i Williams og sa vi skulle returnere til Menlo Park , at vi skulle drite i Vegas, men takk kjære for du ikke ga deg på det😍. Takk for du viste meg denne byen også selv om det ikke ble noe casino på oss.

 

Takk for du leste, det setter jeg pris på😊

#usa2019 #roadtripusa #roadtrip #lasvegas #kjærstetur #takknemelig #glede #grateful #hverdagslivet #minner #føstegangiusa #kjærlighet #lykke #tanker #minnerihjerte #hverdagskjærlighet #opplevelser #aimaanderbloggno

Vi ankom majestetiske Grand Canyon. Et sted jeg har sett mange mange tusen bilder fra. En drøm jeg tror mange bærer på om en dag få se selv. Vi parkerte bilen og begynte vandre ut mot utsikt stedet. Jeg hadde kameraet i ene hånden og holdt min kjære hardt i den andre. Kjente bena var som spagetti der vi gikk fremover, kjente hjerte slå fortere og fortere, og det nettopp for dette praktfulle som åpnet seg av en utsikt fremover. Ærefrykt for at jeg , nettopp jeg fikk se dette selv. Jeg skulle løfte kameraet å ta bilder, men måtte vente da jeg skalv så at de bildene hadde bare blitt blanke tror jeg. Jeg kjente en eksplosjon av takknemlighet som jeg så ofte har nemt i disse reise innlegga mine nå fra turen. Jeg vet jeg takket, og jeg vet jeg sto der såg utover etter jeg både hadde gjenvunnet balansen og skjelvinga hadde gitt seg mens tårer rant og hvisket inni meg Tusen takk kjæreste for hva vi sammen ser.

Jeg vandret i en lykkerus med mannen jeg elsker på et sted som var så kraftfullt for meg iallfall å besøke. Jeg kan lukke øynene og se tilbake. Jeg ser for meg ekornet som løp over stien, jeg ser den store kråken som tigget mat, jeg ser mennesker som suger til seg det samme som jeg ser. Jeg sa gud det er så mange jeg skulle ønske hadde kunne fått sett dette med egen øyne.

Bilde dryss 👇🏼

Vi stoppet på et vista point og skulle se fra en annen vinkel og noen bilder til. Like spektakulært var det å se, pluss litt mere lærdom om stedet. Måtte jo få noen bilder av oss i Mustangen som vi hadde leid for turen også tenkte vi.. For det viste seg der jeg hadde tenkt ta bilder av cowboyen i bilen ned mot kvelds lysa i Las Vegas , skulle skjebne vise oss det annerledes.

Lite visste vi at disse kunne vært de siste bildene vi tok på turen vår. Fra lykkerus til fortvilelse , vi hadde englevakt.. Vi kjørte ned fra Grand Canyon , Lynyrd Skynyrd spilte i bilen, vi var kommet på highway 64 da noe som hørtes ut som et børse skudd inntraff …

Det var ingen skudd.. Takke være vi ikke hadde stor fart på denne strekningen og sant skal sies, takke være K er den sjåføren som han er , klarte han rette opp bilen, og det ble bom stopp på veiskuldra. At vi var på en strekning i seg selv og ikke i en sving er jeg takknemlig for. Der midt uti ørken som bildene ovenfor viser i 39 varme grader, in middle of nowhere on highway 64 oppdaget vi dette..

Høyre bak dekk eksploderte.. Dekket var slitt ned til stålkanten. Vi fant et midlertidlig reservehjul som man kan kjøre opp til nesten 65 km/t i, baki som som vi måtte få på, så vi fikk bilen ut av fare sonen vi sto i der de andre bilene suste forbi oss i 120 km/t og mere til. Det var ikke lett når hjulvinnen ikke passet de hjulmuttere som var på bilen. Vi fikk bilen ut på en liten utkjørsel, og startet ringe selskapet vi leide bilen ifra. Det var et møte med en service jeg ikke unner noen å oppleve. Selskapet kommer jeg tilbake til, i et annet innlegg..

Jeg satt mere eller mindre på vent og delvis svarte på samme spørsmål om hva mitt nr var, om vi var trygge, hvor vi sto? Jeg mista nok litt fornuft når angsten og fortvilelsen slo inn for fult. Jeg ble lovet til slutt de skulle sende noen som skulle komme hjelpe oss med dekket. Vi ventet…å ventet. Det denne førstegangen sagt at innen en time , men ingen hjelp kom så vi hadde ingen annen valg enn ringe 911, og få hjelp av Highway Partrol Division, Jeffrey .

Da vi venter på svar fra selskapet på en svarfrist de har fått, vil jeg ikke dele navn eller hvordan saken ble løst frø vi ser om de svarer oss.

 

 

Takke for du leste og tittet innom, det setter jeg pris på🫶🏻

#kjerstetur #tavarepåoss #tidsammen #tankeromlivet #usa2019 #mydream #granddcanyon #aimaanderbloggno #aimaander #taknemmelig

 

 

Vi våkent opp i Bluff til en varm og god morgen. Gradestokken var på vei opp mot 30 tallet da vi satte oss i bilen og startet på den strekningen jeg satt med sommerfugler i maven for å se. Steder jeg hadde lest om, drømt om siden jeg var en ung jente. Den gang mani ungdommen, drømte om tenk om man en dag fikk se det med egen øyne? Nå har jeg sett det, jeg har kjent det på kroppen og ja for meg var det sterkt. Denne dagen skulle vi egentlig kjøre til Las Vegas, men endringer skjer ( del 2), så dagens etappe ble

Bluff – Grand Canyon- Williams on Route 66.

Vi kjørte inn i Valley of the Gods som er et naturskjønt bakgrunnsområde sørøst i Utah, i nærheten av meksikansk hatt. Det er en skjult perle med natur som ligner på Monument Valley i nærheten. Valley of the Gods tilbyr isolerte butter, ruvende høydepunkter og vidåpne områder som ser ut til å fortsette for alltid. Valley of the Gods Road går mellom motorveiene 163 og 261. Veien går bort fra Hwy 163 omtrent 7,5 kilometer nord for meksikansk hatt. Den slynger seg nord og vest og kobler seg deretter til Hwy 261 omtrent 6,5 mil nordvest for punktet der Hwy 261 gafler fra Hwy 161. Veien anbefales for kjøretøy med høy klaring. Under tørt vær kjører mange veien i familiebiler – men vær oppmerksom på at det kan være grovt.

Bilder fra starten på turen denne dagen, samt Valley of God og The Mexican Hat😊

Vi kjørte vindre mot det kjente Monument Valley. For en opplevelse å se dette røde landskapet med egen øyne, og ikke minst føle det på kroppen.

Oljato–Monument Valley er et sted i San Juan County i den amerikanske delstaten Utah, like ved grensen mot Arizona. I Arizona ligger det et sted med samme navn. I 2010 hadde stedet 674 innbyggere. Oljato–Monument Valley ligger i Monument Valley i indianerreservatet Navajo Nation.

Monument Valley ligger i Navajo Nation-landet, og besøkende som utforsker området reiser vanligvis med en Navajo-guide. En tillatelse fra stammen er nødvendig før du kan vandre inn i bakgården. Valley of the Gods tilbyr lignende landskap uten stammebegrensningene; det ligger på BLM land og er åpen for fotturer, backpacking og camping. Det er ingen spesielle løyper eller campingplasser, men det er nok av backcountry hvor du kan vandre og utforske.

På grunn av sin isolerte natur, trenger mennesker som utforsker Valley of the Gods å være selvforsynt og ha nødforsyninger. Det er ingen fasiliteter, ingen bensinstasjoner, butikker eller tjenester. Det kan hende at du ikke ser andre reisende langs veien.

Monument Valley, Utah, et ikonisk symbol på det amerikanske vesten, er det hellige hjertet av Navajo Nation og den ideelle rammen for ditt neste eventyr i det varme, høye ørkenklimaet i det sørøstlige Utah. På noen måter er Monument Valley Navajo Tribal Park det definitive vesten. Forfedersbrennevin gir det robuste, forstyrrende landskapet som føles fremmed, men likevel tydelig kjent takket være Hollywoods lange kjærlighetsforhold til dette landet. Nyt fotturer, jeep-turer, ridning og stirrer i Monument Valley, noen på egen hånd, noen eskortert og fortalt av Navajo-guider.

Ethvert besøk i det sørøstlige Utah må omfatte et besøk i Monument Valley – men vær advart: dette avsidesliggende, inspirerende stedet krever en nærmere titt. Besøkende kan utforske den 17 mils naturskjønne kjøreturen i private kjøretøy eller bestille en halv dag eller heldags jeep-tur for å utforske områdets bakveier og hellige land med hjelp av en lokal guide. Dalen er vert for ruvende sandsteins fjellformasjoner som har blitt skulpturert over tid og stiger 400 til 1000 fot over dalbunnen. Kombinert med de omkringliggende mesas, buttes og ørkenmiljøet, er det virkelig et av verdens naturlige underverker.

Bilde dryss

Jeg kjemper med tårer på denne turen. Det er så sterkt jeg kan ikke sette rette ordet på det. Jeg satt så ut av bilvinduet og tenkte på hva om man kunne snu tiden tilbake , til da cowboyer og indianere levde frie og i sin tid her? Takknemmelig heten inni meg skulle jeg hatt rette ordet på, men den kan ikke beskrives. Men jeg tror dog den kunne ses på meg. Vi kjørte mot den mektige Grand Canyon, jeg kjente det i magen at nå skulle jeg , at jeg liksom skulle få se dette skuet med egen øyne.

Les vidre i del2

Takk for du tittet innom 😊

#aimaanderbloggno #usatravel #usareise #usa2019 #førstegangiusa #hverdagslivet #hverdagsglede #lykke #takknemlighet #takknemlig #drømmer #roadtrip #roadtripusa #kjærstetur #kjærlighet #sterkt #ærefrykt #grandcanyon #valleyofgod #monumentvalley #themexicanhat #forevergratefull 

 

 

Dag 3

Scottsdale-Bluff – En reise igjennom den ekte usa

Ny morgen og vi pakker i bilen for å legge ut på veien igjen. Sandstormen som vi møtte på veien til Scottsdale, hadde knekt trær og det låg strødd palme-bark. Jeg skal nok innrømme at det hadde jeg ikke venta å se. Så da vi kom ut om morgenen for å pakke bilen til ny kjøre runde, med matpakkene ferdigsmurt ble jeg overrasket over å se hvor store de var, barkene som lå der.

Vi kjører ut at den stille og rolige byen, selv om den begynner våkne til liv. Et landskap med ørken og kaktuser ligger fremfor oss som naturens egen maleri et stykk spå veien fremover. Scottsdals frodige ørkenlandskap tilbyr nesten uendelige muligheter for utendørs eventyr. Scottsdale ligger i Salt River Valley, ikke langt fra delstatshovedstaden Phoenix. Byen grenser til Phoenix og Paradise Valley mot vest. Sant må sides Scottsdale`s er en by som i det du ankommer så kjenner du en slik ro komme over deg. Du merker skuldrer senker seg , og det er en stille og rolig by. Vi kjørte ut av byen og ikke bare kom kaktuser frem men strøk og hus du såg kostet litt.

Etter jeg kom hjem og sjekker litt rundt de steder vi har kjørt forstår jeg mere. Ikke rart de palassa vi så , og store husa, funkis preg men dog ikke. Alt i farver som gikk i ett med naturen nesten. Terrakotta farget og grålig. Paradise Vally er en by i Maricopa Country, Az. Paradise Valley er en av Arizonas mer eksklusive steder å bo, med en gjennomsnittlig boligpris på 1,74UDSD millioner.

Bilde dryss😊👇🏼

Som overskriften sier, jeg har hatt en reise igjennom det ekte Usa. Det Usa som ikke lenger alle prater så mye om. Det som ble hysjet ned og bort vist. Usa som jeg i ungdommen tenkte på Indianeres land. Men historien viser seg annerledes, uten om at jeg skal gå inn i detaljer nå. Det var en sterk opplevelse å kjøre igjennom Navajo reservatet. Jeg satt der med tårer i øynene, jeg begynte ta bilder ut av bil vinduet, men skal innrømme at jeg stoppet. Det var flere gang jeg tok opp kameraet for naturen rundt ville jeg fange, men klarte ikke når man såg det som skulle være hus og hjem for dem. Mye var bare skur. Vi kan snakke om fattigdom i Afrika og hvordan de bor i umenneskelige forhold, vet dere , det gjør dem i Usa også, ja Indianerne. Noen tok jeg , nettopp for å kunne vise andre på bloggen..

Navajo Nation er et delvis selvstyrt indianerreservat i USA, som med et areal på 71 000 km² er det største indianerreservatet i landet. Reservatet har områder i nordøstlige Arizona, sørøstlige Utah og nordvestlige New Mexico. Reservatet ble etablert i 1868, og ble utvidet en rekke ganger de neste 50 årene.

Bilde dryss langs veien langs Navajo reservatet , Chinle Navajos kaller Chinles Canyon de Chelly, “Tseyi”, bokstavelig talt oversatt som “inne i berget.” I en tilstand kjent for mange geologiske underverk, er den blant de mest slående og minst besøkte. Fram til stoppe stedet Bluff.

Vi ankom Bluff for natten. Kulturen til Navajo-folket er vevd inn i Bluffs eklektiske stil. Bluff ligger mellom dramatiske sandstein bløffer og San Juan-elven på Trail of the Ancient Scenic Byway i det sørøstlige Utah.

Bluff er et kunstnersamfunn med kvalitets overnatting, shopping og spisesteder. Vi hadde booket oss inn på Kokopelli-Inn. Et rolig og fint motell. Mange stopper her og bruker dager her fra til utflukter til mange av de steder rundt om. Kokopelli, er en artig figur også med sin historie som :

I San Idelfonso, en Pueblo-landsby, er Kokopelli antatt å være en vandrende minstrel med en sekk med sanger på ryggen som handler gamle sanger for nye. I følge Navajo-legenden er Kokopelli en høstens Gud og rikelig. Det antas at sekken hans var laget av skyer fulle av regnbuer eller frø.

Takk for du var med på denne turen og leste.🫶🏻

Noen bilder fra Kokopelli.👇🏼

#aimaanderbloggno #bilder #usa #usager #roadtrip #reise #opplevelse #navajo #indianere # #gelde #hverdagslivet #taknemmelig #usa2019 #utha #blogger #hjerteglede #kjærstetur #bildedryss #memorylane

Tenk deg det du, at jeg, ja jeg har vandret blant stjernene⭐️ En reise og opplevelse jeg aldri hadde sett for men at jeg skulle oppleve. Kanskje har du også vandret blant stjerne. Velkommen til en liten tur på reisebrev2. Tusen takk for at du tok tiden og tittet innom, det sette3r jeg stor pris på🫶🏻

 

On the road day 2

Los Angeles – Scottsdale ,Phoenix Az

Vi våkner til en ny dag. Ny dag jeg under hva som venter og hva jeg får sett langs veien. Jeg kjente sommerfugler i magen for vi skulle inn til Hollywood Boulevard i Hollywood. Tenke seg til at jeg skulle vandre blant stjernene😉. Som sagt det var denne dagen vi merket alt at det å finne glutenfri (gf) alternativ langs veien var ikke så lett som det sto på nett før vi dro. Selv med appen som heter Find me GF, en nyttig og go app må jeg si , var det steder som ikke hadde. Men vi fant Dennys😍. Så min slager de ganger vi stoppet der ble 

Ham with Swiss & American cheeses. Served with hash browns and choice of bread. Gluten Free when you choose the Gluten Free English Muffin. ( bilde kommer legere ned)

Jeg lage oss heller matpakker for hver kjøre dag, nettopp for vi koser oss med å ha det med. Kunne stoppe hvor vi vil eller bare ta en skive i bilen når blodsukkeret må holdes igang.

Vi pakket sammen, og kjørte inn til Hollywood.

bilde dryss👇🏼

Jeg kan bare si jeg er takknemlig for at jeg har fått oppleve dette. For en stemning, ja stress med mye folk, men som den lett rørte jeg er var dette nok til at tårer kom, ja noe det har gjort ofte på denne turen. Men Jeg har faktisk vært her, jeg dansa ikke me stjernene men vandret med dem. Politiet som jeg trodde skulle være gretten karer bare stor smilte😃

Takk Kjærsten min for denne opplevelsen❤️

Vi bruker ikke mange timer her da vi vet at det venter timer langs veien til dagens ende mål. Så vi kommer oss avsted. Det å kjøre slik , gir deg et helt annet inntrykk av Usa. Du får ikke bare sett så mye mere, ,men kjent på og opplevd. Storbyene er i hver for seg en urolig opplevelse, men disse små landeveis Stende og plasser er mere syns jeg.

Vi kjørte avsted i 42 varmegrader langs Cactus city og Joshua tree.

Er mange måter å kjøre bobil og ha med seg bil på. Man ser mye langs veien der nede. Mange gang måtte vi se to ganger. Vi kjørte mot Phoenix som er den største byen og hovedstaden i delstaten Arizona. Den er også sete for Maricopa-fylket («county»). På Navajo-språket kalles byen «Hoozdo» («Dette stedet er varmt») . Og ja det var det.Vi var ikke under 40 varme

Her som så mange steder langs denne ruten var det og er det indianere som har merket seg. Den tidligste sivilisasjonen i området var Hohokam-indianerne som levde der så tidlig som 300 f.Kr. De bygget et system for vanning med om lag 127 km med kanaler og fikk dyrket området. Hvorfor sivilisasjonen forsvant rundt år 1450 er ikke helt kjent, det kan skyldes langvarig tørke eller at de var forfedrene til Pimaindianerne som nå lever sør i Arizona. Jeg har sett mye , som kjentes sterkt inni meg når man så hvordan indianerne var «stuet» ut på land områder, lever i så små hytte lignede hus at man vil ikke tro det. Det er ikke det man får innblikk av, hvordan de lever.

I det vi kjører mot Scottsdale som ligger i Salt River Valley, ikke langt fra delstatshovedstaden Phoenix. Byen grenser til Phoenix og Paradise Valley mot vest. En by som i de tru ankommer så kjenner du en slik ro komme over deg. Du merker skuldrer senker seg , og det er en stille og rolig by. Da fikk vi et møte med sandstorm og det lynte kraftig over himmelen. Gradestokken hadde sunket til 34 grader i det vi ankom hotellet i Scottsdale. Jeg hadde virkelig annbefat dette hotellet, rimelig, rent, og den praktiske løsningen at du kan lage mat selv på rommet.

Bilder til vi ankommer hotellet👇🏼

Mustang hesten, må få bli med…

Takk for du tittet innom.😊🌹

 

Velkommen til og følge meg på Facebook🫶🏻.

 https://www.facebook.com/profile.php?id=100051714906740

#aimaanderbloggno #usatravel #bilder #hverdagslivet #kjærstetur #livet #førstegangiusa #Phoenix #scottsdale #roadtripusa #roadtrip #minner #glede #følelser #tanker #takknemlighet #re-poster #memorylane

 

 

 

Etter noen år uten og kunne reise så mye er det nok mange nå som planlegger ferier. Ikke bare planlegger nå , men har alt planene klare. Noen skal kanskje ha sen ferie og andre ferie mot høsten. For dem som planlegger reise for 2024, så har jeg en reise rute som alle burde ta om de skal til Usa. Opplev Usa langs veien, det er så mye du får sett. Så mange inntrykk som man kanskje glemmer litt når man bare besøker stor byene. Her kommer noen forslag på noe som virkelig er verdt og få med seg. En uvirkelig drøm som gikk i oppfyllelse. Tenk at Jeg fikk oppleve dette. I 2019 var vi i Usa på besøk hos svigermor og ferie tur. Kjell lagde oss en rute, slik at jeg skulle få oppleve noen av drømmene. Leser du vidre så kommer jeg til å dele reisebrev som jeg skrev etter turen.  Velkommen til å bli med…

 

 

450 norske mil på 7 dager, det er noen runder med Norge på langs🤪

Vi hadde bestemt oss for en road trip da vi var i Usa. Vi hadde laget oss en liste over steder vi skulle innom. Første etappe startet fra Menlo Park, til Los Angeles. En kjøre tur som tok oss litt over 13 timer, da det ble stopp etter stopp for å se dette vakre landskapet rundt oss. Men matpakke til oss begge ferdig smurt var det pakke bilen som skulle ta oss rundt på turen😊. Vi hadde en mistanke om det å finne steder der dem hadde glutenfri mat ikke ville være like lett, og siden jeg har cøliaki og blir veldig dårlig om jeg får i meg noe gluten , var det bare forberede seg. Deilig meloner som var så smakfulle var kuttet opp også, så vi var forberedt på første etappe.

For turen hadde min kjære et ønske om å kjøre amerikansk bil. Det er da man ser gutte trekka i en voksen man, motor, bensin lukt og utseende var ikke dumt heller😉. Jeg som aldri hadde sittet i en slik sports bil var vel i starten litt nervøs før denne starten, men som alltid jeg trengte ikke bekymre meg da han er en utrolig dyktig sjåfør og ikke minst kjører pent selv om det var opp i 130 km t på mil etter mil. Det skal jo sies , veiene der nede , det har dem virkelig forstått. Det er ikke ofte man kjører i på tofelts der man møter motgående trafikk, nei da har dem lagt dem ved siden av, i egen vei bane. 

Noen bilder fra vi startet, de fleste er tatt ut av bilvindu

Det vi ikke viste da vi startet , var at det var en stor lang helg i Usa. Labor Day er en føderal fridag i Usa som inntreffer den første mandagen i september . Dagen har sin opprinnelse i en parade arrangert av fagforeningen Knights of Labor den 5 september i 1882 i New York city og har vært nasjonal fridag siden 1894 for å hedre den arbeidende kvinne og mann. Vi viste lite om dette , men fikk vite det av min kjæreste mor og hennes mann som vi var og besøkte. Det var fare for mye trafikk da mange reiser til kysten og fjell områdene da. Som vi gjør 1 mai, tar oss lang helg på hytter og steder om det faller mot en helg😊.

Vi var i grunn heldig, det var ikke stampende trafikk der vi kjørte. Vi valgte litt veier uten om highwayen, nettopp for å få sett litt mere. Jeg er evig takknemlig for det jeg har fått sett og opplevd.

Vi kjørte til Carmel by the sea, også kjent som Carmel, er en liten koselig by i Monterey Country i California. Byen ligger ved stillehavskysten ca. 531 km nord for Los Angeles og 193km sør for San Francisco . Vi stoppet kort her da det var tid for toalett besøk og kjøpe vann. Tempraturen hadde begynt stige og vi var nesten opp i 30 grader. Deilige var da og kunne kjøre med taket nede. Selv om ja man merker ikke hvor godt solen tar, men håret fikk farge litt i vinden😉

Noen bilder fra området 🙂

Vi stoppet litt utenfor byen ´, her ved San Jose Creek som ligger ved den kjente Monasytery Beach. Vi koste oss med maten og sjekket kart på videre rute og vei og kjøre. Vi kjørte langs den vakre kysten, selv om tåke veggen møtte oss flere sider var det nydelig syns jeg. Neste lille ( pit) stopp skulle bli Hearst Castle. Har dere hørt om historien? 

Vi kjørte langs highway 1 til Big Sur er et tynt befolket område ved sentralkysten i California, USA, hvor Santa Lucia-fjellene stiger brått opp fra Stillehavet. Det er bare en ting å si , jeg skulle ønske mange hadde sett denne siden av usa, langs veien. Bilde dryss frem til Hearts Castle😊. Bildene er tatt ut av vindu så ikke alle er like klare. Med country musikken på, vinden i håret og gleden inni oss kjørte vi langs Pacific Coast Highway som er en riksvei som går langs Stillehavskysten i California.

 

 

 

Hearts Castle var hjemmet til avisleseiren William Randolph Hearst og det praktfulle herskapshuset han hadde bygget ligger på kysten av Sentral-California midt mellom Los Angeles og San Francisco. Vi stoppet ved “The visitor center”, og tittet litt og strekke på bena før vi kjørte videre Barnebarnet Patty Hearst, historien jeg hadde hørt å lest om for noen år siden om, til mediemogulen William Randolph Hearst fra 1800-tallet ble kidnappet av Symbionese Liberation Army i 1974. Hun tilbrakte 19 måneder sammen med fangerne sine – og ble med dem i kriminelle handlinger kort etter kidnappingen – før hun ble tatt til fange av FBI.

Noen bilder fra området, på toppen ligger Hearts Castle.

Varmen ble merkbar så med litt solbrente panner etter taket hadde svært nede, tok vi det opp og startet på siste etappe til Los Angeles . Vi valgte ikke følge kyst linjen lenger da vi såg trafikken stappet seg opp, så med litt lenger kjøre tid kjørte vi Interstate Highway 5. Vi måtte fylle på litt bensin så vi tok en liten vei innom McKittrick, før vi kjørte mot Bakersfield Den er også den ellevte største byen i California og den 59. største byen i USA. Før vi kom ut på highwayen igjen mot dagens hvile sted, Los Angeles. Vi brukte booking. com for å finne overnattingssteder. Fant fort ut om man venta litt så endret prisene seg og vi fant rimelige steder. Man hadde sikkert fått det rimeligere om man oppsøkte steder, men denne helgen viste vi pga Labor Day at det var fult de fleste steder de neste to døgnene.

Etter en lang, men så utrolig fin og inntrykks full dag langs veien , var vi ankommet Motellet som det eneste av få som hadde rom igjen denne kvelden.100 dollar , og det kunne han nok ta ettersom romma forsvant fort såg vi. Enkelt og greit, vi skulle bar aha en seng før natten. Det var som man har sett på filmer igjennom mange år. Lugubert, men er man på road trip så er man på road tripp😀. Vi satt slappet av og planla neste dags kjøre rute. 

 

Takk for du titta innom😊🫶🏻

#bilder #kjærstetur #ferie #førstegangiusa #roadtrip #hverdagsglede #livet #lever #goodtimes #california #highway1 #Menlopark #carmel #bigsure #takkenemmelig #aimaanderbloggno