Jeg har jobbet med meg selv i alle år. På flere områder etter som helsen har gitt meg mange utfordringer. Å leve med ting du vet aldri vil bli bedre er en kamp i seg selv og godta. Jeg er ikke den som klager i min hverdag, men jeg kan gråte alene, når smertene er for sterke, eller når panikk angsten slår inn når man minst venter det til tider. Og nettopp denne angsten, den følgelse vennen er ikke en venn jeg unner noen. Jeg har hatt angst siden ungdomsåra, jeg har slitt med GAD og panikk angst. Alle vet at det er viktig å finne gode måter å komme seg ut av den negative spiralen av uro og angst på. Å slippe kronisk uro, stress og angst over småting og å kunne leve sitt liv som man selv vil, er noe alle fortjener. Jeg håper om du har det, at du har funnet en måte du klarer jobbe med det på. Dette må fortelles før jeg kan skrive vidre om hvorfor jeg jeg i dag er så stolt. For jeg klarte det…
Da jeg flyttet hit for 14 år siden, var jeg på en kjøre tur med mine foreldre (pappa+bonusmor) . De ville vise oss Zakariasdammen inne i Tafjord. Vi starta kjøre opp den smale veien, og min panikk steg i det vi kom nærmere og fjell veggen var det jeg såg i bilvinduet. Dette endte med at vi snudde så det ble ikke noe dam å se. Nå 14 år etter så ble det allikavel tur dit.. Min Kjære har i mange år snakket om han ville se denne damen. Og jeg har fryktet denne damen i alle år, men nå på fredag var dagen kommet. Fort bestemte vi oss for en kjøre tur etter Kjell kom hjem fra endt nattevakt uke. Været var strålende så det var bare bruke dagen. Tre store ting skulle jeg jobbe meg igjennom. Face 3 store panikk steder for meg. Jeg viste dette kom til å kreve mye styrke , puste med maven og prøve holde bena under kontroll. Jeg begynte jobbe hardt med meg selv da vi starta den fine kjøre kjøreturen før vi starta på veien opp mot damen. For jeg viste at den beste støttespilleren min kunne tenkt seg ut på der. Jeg satt i bilen psyket meg opp. For jeg vet han hadde glatt bare snudd der oppe etter sett den fra bilvinduet. Så jeg måtte bare prøve klare det, nettopp for jeg ønsket han skulle få se det fra damen og utover den massive naturen.
Jeg sto såg ned på denne demningen. Jeg skulle klare det. Kjell viste at jeg måtte prøve når jeg hadde bestemt meg face det tunge som kom. Men sant må sies, det går ikke ann og jobbe med slik panikk angst om du ikke har noen som er rolig, støttende og tålmodig. Jeg begynte gå ned. Bena begynte skjelve, pulsen økte, svetten begynte piple frem i panna. Et steg ad gangen sa jeg til meg selv, samtidlig som jeg skulle smile litt for dumme meg trodde at da såg han ikke hvor jeg slet.
I DID IT; I MADE IT!!! I never gave up!!. Så kunne jeg puste ut, så kom tårene så kom uvelheten for når jeg da såg ut på demningen å viste der hadde jeg vært. Jeg hadde face en stor skrekk og redsel. Men som mange tenker redsel for hva. Med denne angsten er det uro og redsel rundt mye man aldri tenker på før den slår ut i deg over steder eller ting du skal gjøre. Vi satte oss i bilen, og jeg viste at jeg bare måtte prøve hente meg inn før neste sted. For de som har kjørt Trollstigen så er det sikkert en peace of cake.. For mange av oss er det en stor påkjenning, for redselen som bygger seg opp i oss. Og sant skal sies, for 4 år siden fikk han meg med å kjøre opp Trollstigen , men nå måtte vi kjøre ned🫣🥺 Jeg stoler og er 100% trygg å sitte på han, men jeg stoler ikke på andre billister man møter. For det er mye stygg kjøring der ute. Det var en nydelig kjøre tur. Vi klatret opp fjellet, og på ny kom klumpen i magen. For vi skulle prøve at jeg klarte på ut på en av rampene å ses nedover.. Jeg kjente hvordan alt knøt seg sammen. Det var endel folk der, så jeg måtte virkelig gå litt ut av meg selv, fokusere på at jeg må klare dette også. Vi gikk sammen ut. Og takke være den gode støtten så klarte jeg det.
Turen ned Trollstigen satt jeg vel mest forsteinet å såg ut vinduet mot veggen så jeg ikke såg høyden ned. For nå vare det bare få kontroll mest mulig på pusten, pulsen og dirringa av harehjerte som dundra avsted. Med gode ord og støtte, men en hånd og holde litt i så kom jeg ned. For nå venta dagens siste og den jeg hadde grua meg mest til. Den berømte Romsdalsgondolen. I det den kom så var det en som sa, han skulle klare få meg med opp i den. Jeg må innrømme det hadde jeg ikke trodd hverken han eller noen andre hadde kunne klart. Romsdalsgondolen er en gondolbane som går fra Åndalsnes sentrum til fjelltoppen Nesaksla i Rauma kommune. Banen er 1676 meter og den lengste i Norge. Elvene Rauma og Istra slynger seg ned gjennom de vakre dalførene med de kjente fjellene Trollveggen, Romsdalshorn, Vengetind, Kongen, Dronninga og Biskopen som naturlige kulisser. Du kan faktisk se helt inn til Trollstigen på en fin dag. Vi kom oss inn i gondolen, og sant må sies jeg hadde nok med å puste , så turen opp husker jeg ikke så mye av. Vel oppe og kom ut av gondolen måtte jeg bare sette meg ned, ellers hadde jeg nok møtt bakken. Men med litt pusting og tørke tåre, så var det bare holde hånden til han som var rolig og trygg. Han kunne godt blitt irritert for mine reaksjoner som jeg vet mange blir og har opplevd kunne bli. Nettopp dem skjønte ikke hvordan dette helvete med angsten er. Vi gikk opp rampen til vi sto og såg utover Romsdalen og Isfjorden. For en utsikt. Bare det å kunne stå se det selv enn bare på bilder følte jeg var en gevinst i seg selv for å presse seg så på en dag. Jeg tok inn synet, jeg tok inn tanken på at ; Fy F… Æ har gjort alt dette i dag!! Jeg har aldri vært ei som gir opp så lett, men jeg anbefaler ikke ta alle slike tre nydelige turer som det var tross med all panikk takene. Del dem opp. Jeg har gleden av å se på bildene nå, og vite tenk jeg var der. Meg liksom, hvem hadde vel trodd??
Såå… Vi kom hjem lørdags kvelden. Jeg fikk en sterk reaksjon i bilen på tur hjem. Tårer og skjelving. For tenk på hva jeg hadde opplevd, tenk på hva jeg hadde fått sett. Jeg tar aldri noe eller noen for gitt. Og mange tenker sikkert jaja en tur er ikke noe å bli så rørt og takknemlig for. Jo for meg er det det. FOR det er ikke tatt for gitt at selv om dette var en vakker dag og mange inntrykk så tror jeg nok det kan være slik innerst inne både irriterende og slitsomt for den andre når det er slik. Kjære Kjell. Tusen takk for alt det rare du får meg med på. Alt det som har vært fy, nei ,aldri om jeg skal.. Med din tålmodighet og min egen sta het, og jobbing med dette så har vi fått mange nye minner. Selv om det er tøft noen ganger så ville jeg aldri vært dem foruten. Så tusen takk❤️
#tankespinn #turer #utno #angst #gad #livetmedangst #tørreprøve # livet #hverdagslivet #romsdalsgondolen #zakariasdammen #trollstigen #støtte #hverdagslivet #tidensammen #nevergiveup #aimaander.blogg #aimmander.wordpress
