Ei lita jente på 10 år..Hun våket en natt med skrik og rop, med lyder hun ikke kjente til. Det var høye stemmer og det var som små dunk. Hun hørte en kjent stemme rope. Hun sto opp av sengen, måtte jo se hva dette var. Lyder hun ikke før hadde hørt. Hun kom mot kjøkkenet og der sto døren åpen mot det som den gang ble kalt vaske rommet. Det var også den plassen som ble brukt som inngang for familien.
Der såg hun en kamp mellom to voksne mennesker, der den ene skulle dytte ut den andre. Hvor ord hun den gang ikke helt forsto meningen av ble slengt. Hun sto der stivnet først, før hun gikk selvsagt bort , skulle redde sin mor og ta henne vekk fra situasjonen .Met et slag med flathånden over kinnet for at «Drittungen» blandet seg inn og hyl gikk til at den andre parten som kalles X stoppet opp litt. Hun tok sin mor med inn på gjesterommet. Lite viste denne jenta at dette var starten på at hun gikk inn i beskyttelse rollen, og flere år med redsel hver dag i seg.
Det heter seg at man ikke kan gå igjennom låste dører, men jo noen kan. Herr X klarte det også, vel og merke med at han sparket inn dører, som til gjeste rommet og dører måtte byttes. Så når nattens krangel med slag, klapp, spytting og slenging av ord som sårer langt inni sjelen, ble man beordret i seng.. Vel vitende i morgen skulle det ikke prates om..
Det starter i det små..
Hun sto der på badet med øyene hovne av gråt, og tenkte på eventyret med snøhvit og speilet.. Tenk om speilene kunne se hva som skjedde. Slik at hun kunne si: Lille speil på veggen der, kan du vise pappa hvordan det er. Eller lille speil på veggen der, ser du mæ som lita e, kan du gi meg styrke for i morgen å skjule nattens tegn..
Jeg har vært så heldig at noen av dere bloggerne her på blogg.no har jeg vært “blogg venn” med på nouw blant annet.Gleder meg til å bli mere kjent inne på andres blogger også. Den var ikke alltid like lett å få skrivet på. Jeg begynte skrive /blogge i det det skulle bli mini blogg. Jeg syns ikke den var noe lett, så jeg ble glad da jeg fikk en plass her på blogg.no. Jeg skriver om alt det som måtte falle meg inn. I den forbindelse med at jeg sletter unna på platformen jeg ikke kommer til å bruke og ikke har brukt på lenge før jeg startet skrive her igjen så “trenger og ønsker” jeg ha med meg noen av de innlegga jeg har skrevet. Så noen re-poster kommer nå.
Takk for du tittet innom, det setter jeg stor pris på🫶🏻
Prinsesse ? Nei ikke jeg
Jeg har aldri vært en prinsesse og blir aldri en 😉. Jeg lever ikke som en prinsesse og har heller aldri gjort det. Har vel heller vært mere Askepott typen. Jeg husker biter fra barndommen og jo noe av det vi så frem til var karnevals tid. En tid der vi kunne leke prinsesser og det som måtte komme av kreative utkledning klær. Dette var tiden det var hjemmelaget og ordnet, før man kunne kjøpe alt av kostymer. Barn som voksne såg frem til disse tider.
Så har det seg slik, noen av oss skulle vel til tider i livet ønske vi kunne fått være prinsesse også bare for en dag. Jeg har nok hatt tanken jeg også. Så langt er det uprøvd. Jeg har hverken hatt et liv der slikt har kunne tatt seg til, da tenker jeg så enkelt som så mange gjør. Spa og egen pleie dager. Det er vel snart 1,5 år siden jeg var hos frisøren, men det er ikke det jeg skal skrive om. Men når jeg ser dette bilde så kommer det så mange andre tanker.
Ved havet hvor min sjel får ro og tanker strømmer inn og ut. Hvor hjerte kan gråte for de innestengte ord og følelser.
Tanker som har vært bak i kulissene i lenger tid. Spørsmålet henger i luften om man skal skrive det man føler vel uvitende om at noen vil kjenne og forstå hvem det blir skrevet om. Kanskje det er på tide å få det ut, slik at noen av de man kjenner kanskje kan forstå hvorfor ting er som de er og har vært.
Jeg er inne i en periode hvor jeg sliter med fordtiden som henter meg inn. Jeg ser bilde foran meg, levende bilder av krangler, vold og sanser. Sanser som lukter som brått kommer i den del hvorav minner bringes frem. Hvorfor skal man tie om det som har ødelagt så mye for en..?? Hvorfor skal jeg holde kjeft om ting som har ødelagt min sjel, men ja jeg klarte holde meg. Jeg hadde troen på at det var en og annen som var glad i meg tross alt..
Jeg er ved et punkt i livet hvorav jeg føler jeg har ikke noe tape på det, selv om noen man ikke har så mye kontakt med, kanskje vil bli borte. Ja man skal ikke leve i fortiden, men for mange blir vi henta inn, for vi fikk aldri prata ut med personer det galt eller omhandlet som har ødelagt så mye, selv om vi har stått sterke i våre utfordringer.
Jeg skulle ønske jeg ikke var så sensitiv og følsom alltid, men det er jo slik jeg dessverre er.. Jeg skulle ønske mitt hjerte var av sten så jeg ikke trengte føle så mye, eller ta på meg følelser..
Det er slik at når man fra tennåra får høre negative ord om en selv, så begynner man se ned på seg selv.. Ord som brenner seg fast. Ord som ; Er ikke vits i å stå der sminke dæ, må ikke tru non bryr sæ om koran du ser ut, før lokka skjønnhet e du ikke.. Du treng ikke gjøre dæ tel før non, før det e ikke noen som kommer tel å ville ha dæ ..
Så er det rart om jeg føler for skrive ut, selv om jeg aldri ville brukt navn.
Dette måtte bare skrives i dag. Takk til deg som leste. Måtte dere alle få en fin helg som venes snart med varme, glede,øyeblikk av stunder som gir gode minner. Klem fra meg.🌹
Jeg kom over et bilde, og de ordene brant seg nok fast. Det var som æ kunne sagt det selv. Jeg har mennesker som både elsker meg og er glad i meg for den jeg er.
Jeg er ingen prinsesse, men jeg har et varmt hjerte for de rundt meg. Nye som gamle på min vei..
Det er søndag og ute pisker regnet på rutene, vinden lager sin egen musikk der den svosjer forbi. Regn- flokk er blitt mitt nye ord, ja vokste opp med sne-fokk men nye tider😊. Snart banker en ny uke på , hva den vil bringe får dagen vise. Men lag dem så gode som du kan for deg. Ingen vet hva morgendagen bringer eller hva som venter rundt neste sving. Det er ikke alltid man burde vente for lenge med å hverken våge si eller vise kanskje hva en føler og hvordan man har det. Jeg skal gjøre mitt for at de rundt meg, vet og føler hva dem betyr for meg.. Jeg satt her scrolls på fb veggen av poster da det dukket opp et forum jeg ikke hadde sett på en stund. Forumet : Bestemor.no https://www.facebook.com/groups/bestemornoforum/
Må si første gang jeg kom over dette ble jeg rørt for at ja selvfølgelig kan mange bære bonus-besta/besten , bonus-tanter , bonus … ja osv. Det er mange barn og unge som trenger noen ekstra omsorg personer i livet sitt, nettopp for der sitter en pappa og en mamma som kanskje ikke har familie i nærheten eller av andre grunner ikke har kontakt eller bor langt unna. Her er det mulighet å hjelpe noen og få tilbake i glede og kjærlighet. Jeg skrev et blogg innlegg om det at det faktisk ikke er alle som heller får oppleve det å bli Besteforeldre .. Der tok jeg frem dette forumet også. I dag ser jeg der er flere som søker etter noen i Oslo, Bergen / Laksevåg for å nevne noen. Kanskje har du en plass og tid for åpne døren ? Også for din del. Delt glede er også delt varme..👇🏼
Det og få barn er den største gave vi som foreldre får. Det er mange som ikke får muligheten til å bli foreldre av ulike grunner. Mange prøver år etter år, og prøver både hormon behandlinger og noen velger reise til utlandet for å få egg befruktet eller egg satt inn. Nei det og bli foreldre er ikke en menneske rett, det som så mye annet. Mange barn blir også født inn i et liv som hadde vært bedre og latt dem slippe. Noen har mistet sitt barn, andre mistet flere i forsøket.
Men jeg fikk den største gaven, jeg fikk bli mamma. Det ble han ene. De andre ganger gikk det ikke veien det skulle gå. Vi lærer jo tidlig dette livsmønstret , vi vokser opp, vi lærer livet og leve. Det er så mye vi skal lære, vi tar utdannelser og får jobber før det er så og starte sin egen familie og få barn. For slik er det at slekt skal følges slektes gang. Men der er noen som vet de aldri kommer til og bli foreldre av ulike grunner. Der er dem som velger og ikke sette barn til verden i dag. Vi kan ikke kalle dem egoistiske for dem ikke vil la slektstreet vokse videre.
Som mange etterhvert etter endt utdannelser og jobb tid så starter den tikkende verpe klokken hos flere. Selv om dog alder har blitt høyere i de siste år før noen velger få sitt første barn. Noen kommer fortellende med glede og iver et nytt medlem til familien er ventet, andre forteller det på litt kreative måter med både små hint og tegn. Den gleden for de nye som skal bli foreldre er enorme. Og de er nok enda større for de som skal få gleden og æren over og få bli besteforeldre om det er førstegang eller 4 gang. Det er en like stor glede for besteforeldre, selv om det dog er litt annerledes ja. Men for dem er det en ny tid med den svunne tiden med barnelatter og et nyskjerrig barne vesen som nyskjerrig skal utforske livet. En liten som de skal få gleden av og lære de små ting. Som dem engang lærte litt av sine, som man lærte videre til sine barn i en annen ny innpakket versjon. Jeg kan bare tenke meg den gleden som kommer når man får den store beskjeden om at man skal bli velsignet med et barnebarn, det og kunne få gleden av besteforeldre rollen. Livets dessert, fylt med glede og lærdom.
Jeg vet jeg aldri kommer til og få barnebarn. Selv om mange nok tenker bare vent med tiden så kanskje. Men nei jeg vet. At min sønn ikke kommer til og få barn er et valg han selv tar og har stått ved i mange mange år. Jeg sa selv i mange år bare vent en dag så kan det skje, men nei han skal ikke ha. Og det er bare en ting man kan gjøre da, og det er at man må respektere at ikke alle hverken ønsker eller vil ha barn. Jeg har alltid vært glad i barn, passa barn tidlig og det å få bli mamma var ikke noe jeg selv tok for gitt. For nettopp ikke alle klarer bære frem heller. Men ja jeg kjenner en sorg hvor rart det enn høres ut. En stille sorg over at jeg ikke skal delta i slekt skal føles slektens gang, og ikke få være en tullete, skrullete, lekende bestemor som skal lære videre små verdier man selv lærte av sine besteforeldre og foreldre. For sant er det at det er ikke mange i dag som lærer det å bake, lage mat fra bunnen av, ve hvordan dem skal sløye en fisk, eller koke seg såpe på furu og gran. Jeg har vært heldig på den måten. At jeg hadde bestemor og Mimmi som jeg som liten jente satt å pussa sølvet til jul med, hvordan vi skulle lage syltarull og lammerull, hvordan vi kunne legge mat på salt, og lage opp egen bacon av slakte stykke. Hvordan vi sto og lagde hjemmelaget surkål og videre. Men det som jeg husker som varmen er de ganger jeg satt med for stor skjorte ved kjøkkenbordet og sippa i kaffe skvetten på tefatet med en liten sukkerbit. Smiler det er nok mange av oss rundt om som hår slike minner av våre besteforeldre. Jeg ser meg selv som heldig at jeg fikk lære dette av disse damene.
Jeg vet at det finnes mange rundt om som er på samme sted. Jeg vet også at der både har vært og er de som søker etter bonus tanter og onkler og bonus/reserve besteforeldre . Mange har ikke familie rundt seg, og mange har dessverre mistet sine egen foreldre. Noen søker en bonus /reserve for dem både jobber turnuser men også for at barna skal kunne ha ekstra omsorgs personer i livet sitt. På nett kom jeg over en side som heter Bestemor .no. Et nettsted som også har en fb gruppe under samme navn. Det går enkelt ut på at; Har du behov for besteforeldre eller noen du kan være besteforelder til? Har du ett ønske om å være med å gjøre en forskjell? Mange har ikke familie i nærheten eller av forskjellige årsaker mangler det i livet sitt. Så meld deg inn der, og gå og se om dette kan være for Deg og Dere kanskje?. Kanskje jeg selv en dag gjør det samme, slik at man kan ha den gleden og få være for noen som kanskje trenger en Bestemor figur.
Takk for du tok turen innom, det setter jeg pris på🤗 Ønsker deg en fin kveld🫶🏻 #aimmanderbloggno #tanker #tankespinn #besteforeldre #ikkeallekanbli #bonusfamilier #bonustanter #hjelpendehånd #deltgledeerdeltvarme
I dag kan man sitte titte over nyhets bilder som blir delt, eller saker om både kjendiser og de som har gjort noe morsomt i noen øyne og noe teit i andres. Det er alltid noen som har noe mindre positivt å si. Noen nett-troll bare må skrive som; finner frem popcornet, har spist middag, og ellers da.. Men hvorfor må de kommentrer når dem hverken har noe positivt å si eller saklig kommentarer. Ofte har jeg tankt når jeg ser mange unge, er disse selv barn av mobbere? For de får det jo fra et sted når dem begynner tidlig selv. Det er dessverre så alt for mange som opplever dette. For mange setter det store dype sår i en sjel og det vil følge dem. Alle er bra nok, alle er bra nok i og være akkurat seg selv. Det er ikke alle som kan dra på vipper eller bryn, for og ikke glemme prediker og manikyr. Det er ikke alle som har mulighet til møtes for lunsj eller kino. Det er ikke alle som vokser opp som har de siste klærne innen mote og hva som er mest populært i media. Jeg skrev selv et innlegg om mobbing som jeg reposter her nå. For husk om du opplever dette.Jeg vet det kan høres rart ut , og ikke lett i det hele. Husk din indre styrke er det du som må finne frem. Der andre prøver prate deg ned og kommer med mindre fine kommentarer, prøv å snu dem. Til din fordel og styrke. Jeg vet du kan klare det. Bare aldri gi opp på seg selv🫶🏻
Vi har atter vært vite til nett mobbing og mobbing rundt om av ikke bare unge men voksne mennesker. Både i media men også opplever vi nok noen rundt oss får disse små strikk som sikkert ikke er ment som mobbing men for den enkelte kan oppfattes slik. Jeg har ofte undret meg på , de som mobber i dag, disse små nett trolla fikk dem ikke vært hoved mobbere før og tar igjen nå, eller er de kanskje barn av mobbere.?. Ja jeg vet rar tanke, men jeg lurer faktisk. For jeg vil ikke tro at det er en som før har blitt mobbet som tar tilbake , kjenne på hva det gjør med en, men gjemmer seg bak et tastatur? Vel det har vært mange innlegg om mobbing , og her kommer et til. Men som overskriften sier, blir vel dette litt annerledes..
Med tillatelse av min barndoms venninnende får jeg gjenfortelle noe. Takk for vårt vennskapsbånd aldri har ryke tross i det det har måtte tålt.
Takk til dere som mobbet meg, dere vet ikke at det dere utsatte meg for, men dere ga meg styrke og ikke svakhet.
Vi flyttet fra Finnmark til Vesterålen da jeg var 8 år. Fra et lite fiske vær til et større sted. En bygd som nesten virka som en by den gang. Jeg startet i 3 klasse og var veldig spent på de nye jeg skulle starte omgåes med. Jeg kom fra en liten klasse der vi gikk flere trinn sammen ettersom vi var så få elever. Et sted hvor fjær steinan . Haugan og uteområda va lekeplassen var. Vi lekte ute små som de litt større. Som den lille guttejenta jeg var, så syns jeg det var mere gøy stå med en trebåt på pinne i fjæra enn med ei dukke i vogn.
Jeg kom til en klasse med over 20 elever, det var hele den skolen jeg hadde gått på. Jeg gjorde nok et litt rart inntrykk der jeg kom første skole dag med slike fin sko med litt hel på, ettersom min mor da ikke viste hvor esken med joggesko var i flyttingen. Jeg var ikke sjenert av meg, men det ble jeg fort.. For alt første dag fikk jeg slengt ordet «same» etter meg. Jeg sa klart i fra jeg er ingen same, selv om jeg prater Finnmarking, og hadde jeg vært det hadde æ stolt sagt det. Men det ble den nye hverdagen. Var kanskje ikke rart jeg savnet til nord til tider. Selv der i den lille bygda hvor mye rart var, så var det en annen trygghet å finne ute rundt om. Jeg hadde mine stunder bak i gammelvær .
Jeg var så heldig møte hun som ble min barndomsvenninne . Hun var på ferie og kom litt etter skolen startet. Jeg var nok frempå til henne, for jeg hadde dårlig samvittighet for jeg hadde sittet på plassen hennes. Vi ble kjent og vi fikk et sterkt vennskap..så lenge vi kunne vise oss sammen.
Disse åra på barneskolen før ungdomsskolen , var tunge. Jeg turte ikke lese høyt i klassen, da jeg har dysleksi og var redd de andre skulle le av meg. Jeg fikk ofte slengt etter meg små ting av guttene i klassen og de som var 2-3 år eldre. Jeg bøle dytta og holdt igjen, men turte aldri si noe hjemme. Ikke før en dame hadde sett dette og fortalt min mor dette. Og det kom frem i dagen. Første runde, da ble det tatt opp på skolen, og det roet seg for en tid..
Så kom ungdomsskole åra og de eldre startet. Jeg og min barndoms venninne måtte slutte gå sammen til skolen, gå sammen ute, vise oss sammen. Dette var det året mange lærte seg det nye året lesbe.. Dette fikk vi dessverre kastet etter oss av de som var 2-4 år eldre samt søsken av de som var yngre. En ting var de eldre , men når de fikk de yngre si det, så kan en undre. Hva var det de ville oppnå. Når du får stygge vonde kommentarer mot deg hverdag, så ser man ned på seg selv. Selvtilliten var og er borte.. Årene lærer deg du er som best du kan i din egen verson, selv om vi kan gjerne oss bak sminke og klær så er det ikke alltid man finner selvbildet sitt igjen uten bare se feil på seg selv, men man lærer akseptere ting. Det er alltid en liten pike i deg.. som usikkert titter frem i minnene..
PÅ et lite sted går slikt inn på en. Når den eneste du er trygg med ikke lenger kan vær din nærmeste venn for andre lager det slik at man går med mage vonde og gruer seg for hver dag til ny skoledag. Hadde bare mange vist hva dem gjorde. Vi kunne ikke gå sammen til skolen eller snakke sammen så andre så det. Så vi måtte bli hemmelige venninner.
Fra å være sammen begynte vi skrive brev til hverandre, fortelle om hvordan vi hadde det. Skrev ut tanker til hverandre, det som vi ellers hadde snakket om. Vi møttes når det var mørkt hos hverandre alt for at ingen skulle se noe og kaste til oss. JO vi gråt ofte, men vi startet også bygge en styrke opp. Der disse jentene trodde de kunne gå smile over og ha ødelagt vårt vennskap, ble vi bare nærmere og sterkere sammen. Vi delete mye på både godt og vondt. Årene etter har vist oss dette. Selv om det kan gå måneder uten vi prater, så vet vi begge, den andre er der uansett når.❤️
Kjære Barndomsvenninna mi👭
Takk for alle minner . Takk for vi bevarte vårt vennskap der alle trodde vi var uvenner. Takk for alle hemmeligheter du inneholder, jeg vet , du vet de vil komme frem en dag , noen av de. Takk for du støttet meg da ingen andre var der. Du vet hva jeg mener, den gang jeg åpent meg for første gang..
Den gang jeg ikke holdt tilbake lenger det som en ellers hadde å håndtere i hverdagen.
Takk for du er du❤️
Jeg vet og jeg kjenner jeg skulle vært tilbake der. Jeg kjenner så mange innestengte følelser og tanker som skulle vært jobbet ut, men jeg vet da må jeg tilbake.. og etter min mor døde og min egen kreft tid så har det ikke vært tid. Jeg var for to år siden tilbake i Finnmark , og fikk jobbet bort innestengte mørke tanker og følelser. Jeg reiste derifra uten klump i magen, med viten om at det er greit komme tilbake.
Til Vesterålen vet jeg mye ligger gjemt i meg. Ting som ikke er like lett å håndtere selv om det henter deg inn etter alle år. Jeg bare vet jeg må en dag.. Jeg må tilbake få det ut av systemet , og ja jeg kjenner en savn på en måte etter gå på gravstedet..
Så takk kjære mobber, takk for alle dine stygge , vonde kommentarer og spydigheter gjorde mine dager tunge, takk for dere ikke viste dere ga meg en styrke. Jeg bygde opp en indre styrke, jeg trengte ikke vise dere min tårer. Jeg håper dere har lært deres barn at mobbing ikke er kult. Jeg håper dere slipper møter på skole for at deres barn er mobbere. Og jeg håper dere har det godt i livet deres. Jeg håper dere ikke er av de som er kjappest taste dritt ut ennå.
