Jeg sitter her og har lenge tenkt nå skal jeg ta vekk støv av bloggen, og skrive igjen. Flere ganger har jeg startet men så har det ikke blitt postet for det ble enten for intenst eller for nakent og ærlig. Nå er det stopp med de tankene, nå skal jeg skrive ut mitt tankespinneri.. Det har vært over 365 tunge dager..- And here I fu….goes again..
I fjor fikk vi både kjenne på mye og oppleve mye. Da endelig pusten tillot meg og klare gå mere enn 150 meter gange og jobben med og jobbe meg selv frem fikk vi også oppsigelse fra leiligheten da den ble solgt. Det er ikke alltid like lett og skal finne nytt sted og bo på under 3 mnd . Mange utleiere også leier ut rom for rom enn en leilighet for en pris. Så det ble til at vi ble på Giske og leide et hus som ble oppført i 1869. Kjell. jobbet som fult i turnusen sin, og jeg begynte pakke litt og litt ned. Det måtte til for og kommet mål med det som måtte ordnes før flytte datoen plutselig var her. Vi sto på hver vår kant og sammen. Takken ble til Thorstein og kompisene som var sterke og hjalp og bære ut og inn, til Iris som kom bare og hjalp meg pakke det siste og utvaske dagen. Jeg hadde slitt med lumbagoen i flere uker og under hele prosessen så tenne ble godt biter sammen når det var opp og ned trapp, inn og ut med esker. Vo bodde i vognen under perioden utflytting og overtakelse. Måtte også male litt i huset både soverom, stue, kjøkken og gang. Så da var det greit holde på fra morgen av til kvelden og bare gå ut i vogna, og slappe av.
Nordisk hav ble farven på soverommet. En farve som gir deg ro.
Før og etter litt maling ble gjort og tatt vekk folie
Etter multitasking som drikke kaffe, spise en banan og male så var det bare vente på komme i vogna og vente på at middagen ble ordnet. En liten dupp før eller etter var det vel ingen som såg jeg tok 😉
Øyen jeg kan sitte se på og tanker stopper opp
Vi jobbet på og hadde første natten inne i huset kvelden før det ventet 14 dager feire. Det var etterlengtet ferier tur med varme og senke skuldrene helt. Det kjentes at kropp og sjel behøvde det. Og ja jeg skal gladelig innrømme at den ferien kunne ikke kommet bedre enn den gjorde. En ny ferie med mange nye minner og opplevelser som jeg bærer med meg i hjerte. Ferien gikk fort, men Kjell hadde fri uke på turnusen ennå noen dager etter vi kom hjem. Planen var og hente vogna som hadde blitt kjørt til salgs sted for og ordne over ting. Bare dager etter hjemkomst var jeg ute og luftet hundene før vi skulle spise lunsj og dra. Men under turen var det noe som skjedde, jeg slet med og gå ja. Jeg hadde i flere mnd hatt en sterk lumbago utslag som gå seg litt trodde jeg, men dager etter var det nye “Tak”. Skulle nesten ikke kommet meg inn døra her hjemme. Kom meg inn , klarte sette meg ned og de sykeste smerter dro igjennom rygg/ korsrygg/ flanke smerter som de også kaller det. Det endte med at Kjell måtte ringe 112. Klarte nesten ikke puste med takene som jog i kroppen.
usminka sannhets ansikt..
Ble kjørt avsted med at de trodde det kunne være nyrebekkenbetennelse eller gallestein, men nei rønken og Ct viste seg at det var brudd i bekkenet, og de vara ikke 1 brudd , men 3..Det ble noen dager på sykehuset med smertelindring da det er det eneste de kan gjøre med slike brudd. Det viste seg at jeg har det som er osteopeni. Dette er en tilstand med redusert benmasse, hvor skjelettet er svakere enn normalt, men ikke i den grad at det defineres som beinskjørhet. Og ja hele bekken regionen er nå redusert benmasse da alt kommer av høydose strålingen jeg hadde. Senskade etter kreft. Jeg vet at atter dette var ikke lett for mine nærmeste. Legene mente jeg hadde gått en stund med o av de, før det tredje sa i fra. Tanken på flytting og alt med knekt bekken, ikke rart det sa i fra. Da de skulle skrive meg ut , var det at jeg ennå måtte være i segen i 2 uker for og holde ro slik at det fikk begynne gro. At de mente jeg skulle bli fraktet til et gamlehjem ikke på tale. Derav ble det neste og noe som for meg var med på at det ble lettere for meg og komme meg snarligere var at jeg kunne være hjemme. Det er jeg enormt takknemlig for kunne la seg gjøre selv der også , jeg vet det ikke var lett for Kjell med at stuen ble til ” sykestue”. Det ble levert en senga hjem som måtte stå i stua… Der ble min plass de første ukene…
Jeg er så enormt takknemlig for besøkene jeg fikk. Det var medisin i seg selv. Jeg vet det både tok deres tid og ikke var lett med mine smerte lyder, så kan jeg ikke få sagt nok hvor mye det betydde.
Jeg var så heldig og få servert både melon og tegninger 😊
Jeg tok meg en spa time før jeg skulle bli kjørt hjem igjen av ambulansen. Husk jeg må og jeg bruker min galgen humor på meg selv.
“Sykestuen ” i stua… Plassen i 2 uker.. Prekestolen var også på plass, for å hjelpe meg løfte opp fra sitte stilling. og sakte ta et og et steg fram. Det var jo litt spennede for Lillemor og både prøve krokene (krykkene) mine og leke gammel dame, samt henge på prekestolen når jeg skulle navigere meg frem.
Det finnes ikke ord på hvordan jeg kan beskrive min takknemlighet for familie og venner som var en stor støtte. Spesielt min kjære. Jeg vet det ikke var lett gå i full turnus samtidig skulle være “husfar”. Disse første ukene. Selv om jeg sakte ble mere mobil, var det ennå mye vi måtte ta hensyn til. Men den følelse enda jeg kunne gå ned trappa og bli med på en kjøretur, ja det ble sterk følelse av edelig ikke føle seg lenket til en seng…..
Galgenhumor er min “venn”. Måtte pimpe opp ” Lille-Trille” som ble min støttekontakt her inne i huset. Hjelperen til så mye med både støtte for gående og sittende for å henge opp klær og kunne forberede middager. Ute sto det som jeg med tiden da tenkte kunne bli “Full-rulle” med at stegene ble flere og litt lengre gå turer.
Så… for ca 2 uker siden klarte jeg noe jeg ikke hadde gjort på nesten 1 1/2 år.. Jeg kom meg ut til min reinkarnasjon og sjelsro plass. Tårene rant , det ble sterkt. Først satte lungene en stopp ,med at pusten ikke kunne la meg gå dit selv om vi var mange ganger på stranden. En av mine favoritt steder. Så satte bruddene en stopper, så det lille jeg hadde klart trene meg opp med gange og lengde var rett rykket tilbake til start..
Takk for din og deres tålmodighet meg meg… Mange tårer hår jeg felt for jeg når vært så sint og lei meg på alt som jeg har måtte ta i mot ufrivillig, men dere har gitt meg styrken . Alle små turer har vært den fineste gaven i en hverdag som ikke alltid har vært like lett. Spesielt takk til ,;
Deg kjærsten min❤️ Sammen er vi to sterke , det har vi fått erfare endel ganger nå. Den ene eller andre veien. Vi står sammen og da mestrer vi det som hverdagslivet har gitt oss. Selv om det ikke har vært lett. Jeg kan si det tusen ganger , jeg kan skrive det tusen ganger, men jeg håper du vet hvor takknemlig jeg er for deg. Og nå som det har blitt sagt at jeg måtte ha en lyske operasjon, det har vært smertefull og vanskelig gå..
Så… Here I go again.. Smertene og vanskeligheten med å gå og stå over tid viser seg være et nytt bekkenbrudd. Skambenet denne gang sm skal teste meg .. Så hva skal jeg si…. Jeg må bare beklage at livet etter kreften har gitt meg mange senskader og livs plager.. Bare finne frem ” Lille-Trille” og krokene en tid fremover igjen for avlastning…
#bekkenbrudd #skambenbrudd #hverdagslivet #livetetterkreft #takknemmelig #nevergiveup #aimaanderblogg