Williams en fin liten by ikke langt fra Flagstaff. Her kjører man ned den berømte Rout 66. Det er helt klart vert et besøk innom Cruiser’s Route 66 Cafe om dere er i Williams. Et sted med masse sjel. Velkommen til å bli med på denne lille reisen også🤗
Vi ankom majestetiske Grand Canyon. Et sted jeg har sett mange mange tusen bilder fra. En drøm jeg tror mange bærer på om en dag få se selv. Vi parkerte bilen og begynte vandre ut mot utsikt stedet. Jeg hadde kameraet i ene hånden og holdt min kjære hardt i den andre. Kjente bena var som spagetti der vi gikk fremover, kjente hjerte slå fortere og fortere, og det nettopp for dette praktfulle som åpnet seg av en utsikt fremover. Ærefrykt for at jeg , nettopp jeg fikk se dette selv. Jeg skulle løfte kameraet å ta bilder, men måtte vente da jeg skalv så at de bildene hadde bare blitt blanke tror jeg. Jeg kjente en eksplosjon av takknemlighet som jeg så ofte har nemt i disse reise innlegga mine nå fra turen. Jeg vet jeg takket, og jeg vet jeg sto der såg utover etter jeg både hadde gjenvunnet balansen og skjelvinga hadde gitt seg mens tårer rant og hvisket inni meg Tusen takk kjæreste for hva vi sammen ser.
Jeg vandret i en lykkerus med mannen jeg elsker på et sted som var så kraftfullt for meg iallfall å besøke. Jeg kan lukke øynene og se tilbake. Jeg ser for meg ekornet som løp over stien, jeg ser den store kråken som tigget mat, jeg ser mennesker som suger til seg det samme som jeg ser. Jeg sa gud det er så mange jeg skulle ønske hadde kunne fått sett dette med egen øyne.
Bilde dryss 👇🏼
Vi stoppet på et vista point og skulle se fra en annen vinkel og noen bilder til. Like spektakulært var det å se, pluss litt mere lærdom om stedet. Måtte jo få noen bilder av oss i Mustangen som vi hadde leid for turen også tenkte vi.. For det viste seg der jeg hadde tenkt ta bilder av cowboyen i bilen ned mot kvelds lysa i Las Vegas , skulle skjebne vise oss det annerledes.
Lite visste vi at disse kunne vært de siste bildene vi tok på turen vår. Fra lykkerus til fortvilelse , vi hadde englevakt.. Vi kjørte ned fra Grand Canyon , Lynyrd Skynyrd spilte i bilen, vi var kommet på highway 64 da noe som hørtes ut som et børse skudd inntraff …
Det var ingen skudd.. Takke være vi ikke hadde stor fart på denne strekningen og sant skal sies, takke være K er den sjåføren som han er , klarte han rette opp bilen, og det ble bom stopp på veiskuldra. At vi var på en strekning i seg selv og ikke i en sving er jeg takknemlig for. Der midt uti ørken som bildene ovenfor viser i 39 varme grader, in middle of nowhere on highway 64 oppdaget vi dette..
Høyre bak dekk eksploderte.. Dekket var slitt ned til stålkanten. Vi fant et midlertidlig reservehjul som man kan kjøre opp til nesten 65 km/t i, baki som som vi måtte få på, så vi fikk bilen ut av fare sonen vi sto i der de andre bilene suste forbi oss i 120 km/t og mere til. Det var ikke lett når hjulvinnen ikke passet de hjulmuttere som var på bilen. Vi fikk bilen ut på en liten utkjørsel, og startet ringe selskapet vi leide bilen ifra. Det var et møte med en service jeg ikke unner noen å oppleve. Selskapet kommer jeg tilbake til, i et annet innlegg..
Jeg satt mere eller mindre på vent og delvis svarte på samme spørsmål om hva mitt nr var, om vi var trygge, hvor vi sto? Jeg mista nok litt fornuft når angsten og fortvilelsen slo inn for fult. Jeg ble lovet til slutt de skulle sende noen som skulle komme hjelpe oss med dekket. Vi ventet…å ventet. Det denne førstegangen sagt at innen en time , men ingen hjelp kom så vi hadde ingen annen valg enn ringe 911, og få hjelp av Highway Partrol Division, Jeffrey .
Vi fikk snarlig vite at det ville ikke komme noen å hjelpe oss, etter Jeffrey hadde snakket med selskapet jeg atter hadde ringt opp til. Jeg eksploderte og lite fornuft var det i mine nordnorske gloser som inntraff, men med panikk angst og redd for at noe skulle skjedd K vel slik var det bare. Med hjelpen for verktøy til å skifte dekket kjørt vi i knappe 60 km/t ned til Williams om route66. Han sa til K at når dere har kommet dere til Williams går dere ut å spiser en go middag tar dere en øl eller et glass vin, og slapper av. Ingen ting blir gjort før i morgen uansett nå.Så etter vi hadde tatt inn på Motel6 for kvelden, atter brukt timer på telefon til å prøve få dette selskapet forstå vi trengte deres hjelp gjorde vi det. Mat måtte vi ha, uansett. Vi besøkte Cruisen on Route 66, hvor det var dukket for amerikansk stemning med trubadur og bbq lukt. Takknemlig var jeg
Da vi venter på svar fra selskapet på en svarfrist de har fått, vil jeg ikke dele navn eller hvordan saken ble løst frø vi ser om de svarer oss.
Takke for du leste og tittet innom, det setter jeg pris på🫶🏻
#kjerstetur #tavarepåoss #tidsammen #tankeromlivet #usa2019 #mydream #granddcanyon #aimaanderbloggno #aimaander #taknemmelig
