Ny morgen og vi pakker i bilen for å legge ut på veien igjen. Sandstormen som vi møtte på veien til Scottsdale, hadde knekt trær og det låg strødd palme-bark. Jeg skal nok innrømme at det hadde jeg ikke venta å se. Så da vi kom ut om morgenen for å pakke bilen til ny kjøre runde, med matpakkene ferdigsmurt ble jeg overrasket over å se hvor store de var, barkene som lå der.
Vi kjører ut at den stille og rolige byen, selv om den begynner våkne til liv. Et landskap med ørken og kaktuser ligger fremfor oss som naturens egen maleri et stykk spå veien fremover. Scottsdals frodige ørkenlandskap tilbyr nesten uendelige muligheter for utendørs eventyr. Scottsdale ligger i Salt River Valley, ikke langt fra delstatshovedstaden Phoenix. Byen grenser til Phoenix og Paradise Valley mot vest. Sant må sides Scottsdale`s er en by som i det du ankommer så kjenner du en slik ro komme over deg. Du merker skuldrer senker seg , og det er en stille og rolig by. Vi kjørte ut av byen og ikke bare kom kaktuser frem men strøk og hus du såg kostet litt.
Etter jeg kom hjem og sjekker litt rundt de steder vi har kjørt forstår jeg mere. Ikke rart de palassa vi så , og store husa, funkis preg men dog ikke. Alt i farver som gikk i ett med naturen nesten. Terrakotta farget og grålig. Paradise Vally er en by i Maricopa Country, Az. Paradise Valley er en av Arizonas mer eksklusive steder å bo, med en gjennomsnittlig boligpris på 1,74UDSD millioner.
Bilde dryss😊
Som overskriften sier, jeg har hatt en reise igjennom det ekte Usa. Det Usa som ikke lenger alle prater så mye om. Det som ble hysjet ned og bort vist. Usa som jeg i ungdommen tenkte på Indianeres land. Men historien viser seg annerledes, uten om at jeg skal gå inn i detaljer nå. Det var en sterk opplevelse å kjøre igjennom Navajo reservatet. Jeg satt der med tårer i øynene, jeg begynte ta bilder ut av bil vinduet, men skal innrømme at jeg stoppet. Det var flere gang jeg tok opp kameraet for naturen rundt ville jeg fange, men klarte ikke når man såg det som skulle være hus og hjem for dem. Mye var bare skur. Vi kan snakke om fattigdom i Afrika og hvordan de bor i umenneskelige forhold, vet dere , det gjør dem i Usa også, ja Indianerne. Noen tok jeg , nettopp for å kunne vise andre på bloggen..
Navajo Nation er et delvis selvstyrt indianerreservat i USA, som med et areal på 71 000 km² er det største indianerreservatet i landet. Reservatet har områder i nordøstlige Arizona, sørøstlige Utah og nordvestlige New Mexico. Reservatet ble etablert i 1868, og ble utvidet en rekke ganger de neste 50 årene.
Bilde dryss langs veien langs Navajo reservatet , Chinle Navajos kaller Chinles Canyon de Chelly, “Tseyi”, bokstavelig talt oversatt som “inne i berget.” I en tilstand kjent for mange geologiske underverk, er den blant de mest slående og minst besøkte. Fram til stoppe stedet Bluff.
Vi ankom Bluff for natten. Kulturen til Navajo-folket er vevd inn i Bluffs eklektiske stil. Bluff ligger mellom dramatiske sandstein bløffer og San Juan-elven på Trail of the Ancient Scenic Byway i det sørøstlige Utah.
Bluff er et kunstnersamfunn med kvalitets overnatting, shopping og spisesteder. Vi hadde booket oss inn på Kokopelli-Inn. Et rolig og fint motell. Mange stopper her og bruker dager her fra til utflukter til mange av de steder rundt om. Kokopelli, er en artig figur også med sin historie som :
I San Idelfonso, en Pueblo-landsby, er Kokopelli antatt å være en vandrende minstrel med en sekk med sanger på ryggen som handler gamle sanger for nye. I følge Navajo-legenden er Kokopelli en høstens Gud og rikelig. Det antas at sekken hans var laget av skyer fulle av regnbuer eller frø.
Vi våkent opp i Bluff til en varm og god morgen. Gradestokken var på vei opp mot 30 tallet da vi satte oss i bilen og startet på den strekningen jeg satt med sommerfugler i maven for å se. Steder jeg hadde lest om, drømt om siden jeg var en ung jente. Den gang mani ungdommen, drømte om tenk om man en dag fikk se det med egen øyne? Nå har jeg sett det, jeg har kjent det på kroppen og ja for meg var det sterkt. Denne dagen skulle vi egentlig kjøre til Las Vegas, men endringer skjer ( del 2), så dagens etappe ble
Bluff – Grand Canyon- Williams on Route 66.
Vi kjørte inn i Valley of the Gods som er et naturskjønt bakgrunnsområde sørøst i Utah, i nærheten av meksikansk hatt. Det er en skjult perle med natur som ligner på Monument Valley i nærheten. Valley of the Gods tilbyr isolerte butter, ruvende høydepunkter og vidåpne områder som ser ut til å fortsette for alltid. Valley of the Gods Road går mellom motorveiene 163 og 261. Veien går bort fra Hwy 163 omtrent 7,5 kilometer nord for meksikansk hatt. Den slynger seg nord og vest og kobler seg deretter til Hwy 261 omtrent 6,5 mil nordvest for punktet der Hwy 261 gafler fra Hwy 161. Veien anbefales for kjøretøy med høy klaring. Under tørt vær kjører mange veien i familiebiler – men vær oppmerksom på at det kan være grovt.
Bilder fra starten på turen denne dagen, samt Valley of God og The Mexican Hat😊
Vi kjørte mindre mot det kjente Monument Valley. For en opplevelse å se dette røde landskapet med egen øyne, og ikke minst føle det på kroppen.
Oljato–Monument Valley er et sted i San Juan County i den amerikanske delstaten Utah, like ved grensen mot Arizona. I Arizona ligger det et sted med samme navn. I 2010 hadde stedet 674 innbyggere. Oljato–Monument Valley ligger i Monument Valley i indianerreservatet Navajo Nation.
Monument Valley ligger i Navajo Nation-landet, og besøkende som utforsker området reiser vanligvis med en Navajo-guide. En tillatelse fra stammen er nødvendig før du kan vandre inn i bakgården. Valley of the Gods tilbyr lignende landskap uten stammebegrensningene; det ligger på BLM land og er åpen for fotturer, backpacking og camping. Det er ingen spesielle løyper eller campingplasser, men det er nok av backcountry hvor du kan vandre og utforske.
På grunn av sin isolerte natur, trenger mennesker som utforsker Valley of the Gods å være selvforsynt og ha nødforsyninger. Det er ingen fasiliteter, ingen bensinstasjoner, butikker eller tjenester. Det kan hende at du ikke ser andre reisende langs veien.
Monument Valley, Utah, et ikonisk symbol på det amerikanske vesten, er det hellige hjertet av Navajo Nation og den ideelle rammen for ditt neste eventyr i det varme, høye ørkenklimaet i det sørøstlige Utah. På noen måter er Monument Valley Navajo Tribal Park det definitive vesten. Forfedersbrennevin gir det robuste, forstyrrende landskapet som føles fremmed, men likevel tydelig kjent takket være Hollywoods lange kjærlighetsforhold til dette landet. Nyt fotturer, jeep-turer, ridning og stirrer i Monument Valley, noen på egen hånd, noen eskortert og fortalt av Navajo-guider.
Ethvert besøk i det sørøstlige Utah må omfatte et besøk i Monument Valley – men vær advart: dette avsidesliggende, inspirerende stedet krever en nærmere titt. Besøkende kan utforske den 17 mils naturskjønne kjøreturen i private kjøretøy eller bestille en halv dag eller heldags jeep-tur for å utforske områdets bakveier og hellige land med hjelp av en lokal guide. Dalen er vert for ruvende sandsteins fjellformasjoner som har blitt skulpturert over tid og stiger 400 til 1000 fot over dalbunnen. Kombinert med de omkringliggende mesas, buttes og ørkenmiljøet, er det virkelig et av verdens naturlige underverker.
Bilde dryss
Jeg kjemper med tårer på denne turen. Det er så sterkt jeg kan ikke sette rette ordet på det. Jeg satt så ut av bilvinduet og tenkte på hva om man kunne snu tiden tilbake , til da cowboyer og indianere levde frie og i sin tid her? Takknemmelig heten inni meg skulle jeg hatt rette ordet på, men den kan ikke beskrives. Men jeg tror dog den kunne ses på meg. Vi kjørte mot den mektige Grand Canyon, jeg kjente det i magen at nå skulle jeg , at jeg liksom skulle få se dette skuet med egen øyne.
Vi våkner til en ny dag. Ny dag jeg under hva som venter og hva jeg får sett langs veien. Jeg kjente sommerfugler i magen for vi skulle inn til Hollywood Boulevard i Hollywood. Tenke seg til at jeg skulle vandre blant stjernene😉. Som sagt det var denne dagen vi merket alt at det å finne glutenfri (gf) alternativ langs veien var ikke så lett som det sto på nett før vi dro. Selv med appen som heter Find me GF, en nyttig og go app må jeg si , var det steder som ikke hadde. Men vi fant Dennys😍. Så min slager de ganger vi stoppet der ble
Ham with Swiss & American cheeses. Served with hash browns and choice of bread. Gluten Free when you choose the Gluten Free English Muffin. ( bilde kommer legere ned)
Jeg lage oss heller matpakker for hver kjøre dag, nettopp for vi koser oss med å ha det med. Kunne stoppe hvor vi vil eller bare ta en skive i bilen når blodsukkeret må holdes igang.
Vi pakket sammen, og kjørte inn til Hollywood.
bilde dryss
Jeg kan bare si jeg er takknemlig for at jeg har fått oppleve dette. For en stemning, ja stress med mye folk, men som den lett rørte jeg er var dette nok til at tårer kom, ja noe det har gjort ofte på denne turen. Men Jeg har faktisk vært her, jeg dansa ikke me stjernene men vandret med dem. Politiet som jeg trodde skulle være gretten karer bare stor smilte😃
Takk Kjærsten min for denne opplevelsen❤️
Vi bruker ikke mange timer her da vi vet at det venter timer langs veien til dagens ende mål. Så vi kommer oss avsted. Det å kjøre slik , gir deg et helt annet inntrykk av Usa. Du får ikke bare sett så mye mere, ,men kjent på og opplevd. Storbyene er i hver for seg en urolig opplevelse, men disse små landeveis Stende og plasser er mere syns jeg.
Vi kjørte avsted i 42 varmegrader langs Cactus city og Joshua tree.
Er mange måter å kjøre bobil og ha med seg bil på. Man ser mye langs veien der nede. Mange gang måtte vi se to ganger. Vi kjørte mot Phoenix som er den største byen og hovedstaden i delstaten Arizona. Den er også sete for Maricopa-fylket («county»). På Navajo-språket kalles byen «Hoozdo» («Dette stedet er varmt») . Og ja det var det.Vi var ikke under 40 varme
Her som så mange steder langs denne ruten var det og er det indianere som har merket seg. Den tidligste sivilisasjonen i området var Hohokam-indianerne som levde der så tidlig som 300 f.Kr. De bygget et system for vanning med om lag 127 km med kanaler og fikk dyrket området. Hvorfor sivilisasjonen forsvant rundt år 1450 er ikke helt kjent, det kan skyldes langvarig tørke eller at de var forfedrene til Pimaindianerne som nå lever sør i Arizona. Jeg har sett mye , som kjentes sterkt inni meg når man så hvordan indianerne var «stuet» ut på land områder, lever i så små hytte lignede hus at man vil ikke tro det. Det er ikke det man får innblikk av, hvordan de lever.
I det vi kjører mot Scottsdale som ligger i Salt River Valley, ikke langt fra delstatshovedstaden Phoenix. Byen grenser til Phoenix og Paradise Valley mot vest. En by som i de tru ankommer så kjenner du en slik ro komme over deg. Du merker skuldrer senker seg , og det er en stille og rolig by. Da fikk vi et møte med sandstorm og det lynte kraftig over himmelen. Gradestokken hadde sunket til 34 grader i det vi ankom hotellet i Scottsdale. Jeg hadde virkelig annbefat dette hotellet, rimelig, rent, og den praktiske løsningen at du kan lage mat selv på rommet.
Har du alt begynt drømme om ferie for 2023? Kanskje vi da kan reise litt lettere rundt om? Her kommer noen forslag på noe som virkelig er verdt og få med seg. En uvirkelig drøm av en ferie av minner og steder man har fått sett. Velkommen til å bli med…
450 norske mil på 7 dager, det er noen runder med Norge på langs🤪
Vi hadde bestemt oss for en road trip da vi var i Usa. Vi hadde laget oss en liste over steder vi skulle innom. Første etappe startet fra Menlo Park, til Los Angeles. En kjøre tur som tok oss litt over 13 timer, da det ble stopp etter stopp for å se dette vakre landskapet rundt oss. Men matpakke til oss begge ferdig smurt var det pakke bilen som skulle ta oss rundt på turen😊. Vi hadde en mistanke om det å finne steder der dem hadde glutenfri mat ikke ville være like lett, og siden jeg har cøliaki og blir veldig dårlig om jeg får i meg noe gluten , var det bare forberede seg. Deilig meloner som var så smakfulle var kuttet opp også, så vi var forberedt på første etappe.
For turen hadde min kjære et ønske om å kjøre amerikansk bil. Det er da man ser gutte trekka i en voksen man, motor, bensin lukt og utseende var ikke dumt heller😉. Jeg som aldri hadde sittet i en slik sports bil var vel i starten litt nervøs før denne starten, men som alltid jeg trengte ikke bekymre meg da han er en utrolig dyktig sjåfør og ikke minst kjører pent selv om det var opp i 130 km t på mil etter mil. Det skal jo sies , veiene der nede , det har dem virkelig forstått. Det er ikke ofte man kjører i på tofelts der man møter motgående trafikk, nei da har dem lagt dem ved siden av, i egen vei bane.
Noen bilder fra vi startet, de fleste er tatt ut av bilvindu
Det vi ikke viste da vi startet , var at det var en stor lang helg i Usa. Labor Day er en føderal fridag i Usa som inntreffer den første mandagen i september . Dagen har sin opprinnelse i en parade arrangert av fagforeningen Knights of Labor den 5 september i 1882 i New York city og har vært nasjonal fridag siden 1894 for å hedre den arbeidende kvinne og mann. Vi viste lite om dette , men fikk vite det av min kjæreste mor og hennes mann som vi var og besøkte. Det var fare for mye trafikk da mange reiser til kysten og fjell områdene da. Som vi gjør 1 mai, tar oss lang helg på hytter og steder om det faller mot en helg😊.
Vi var i grunn heldig, det var ikke stampende trafikk der vi kjørte. Vi valgte litt veier uten om highwayen, nettopp for å få sett litt mere. Jeg er evig takknemlig for det jeg har fått sett og opplevd.
Vi kjørte til Carmel by the sea, også kjent som Carmel, er en liten koselig by i Monterey Country i California. Byen ligger ved stillehavskysten ca. 531 km nord for Los Angeles og 193km sør for San Francisco . Vi stoppet kort her da det var tid for toalett besøk og kjøpe vann. Tempraturen hadde begynt stige og vi var nesten opp i 30 grader. Deilige var da og kunne kjøre med taket nede. Selv om ja man merker ikke hvor godt solen tar, men håret fikk farge litt i vinden😉
Noen bilder fra området 🙂
Vi stoppet litt utenfor byen ´, her ved San Jose Creek som ligger ved den kjente Monasytery Beach. Vi koste oss med maten og sjekket kart på videre rute og vei og kjøre. Vi kjørte langs den vakre kysten, selv om tåke veggen møtte oss flere sider var det nydelig syns jeg. Neste lille ( pit) stopp skulle bli Hearst Castle. Har dere hørt om historien?
Vi kjørte langs highway 1 til Big Sur er et tynt befolket område ved sentralkysten i California, USA, hvor Santa Lucia-fjellene stiger brått opp fra Stillehavet. Det er bare en ting å si , jeg skulle ønske mange hadde sett denne siden av usa, langs veien. Bilde dryss frem til Hearts Castle😊. Bildene er tatt ut av vindu så ikke alle er like klare. Med country musikken på, vinden i håret og gleden inni oss kjørte vi langs Pacific Coast Highway som er en riksvei som går langs Stillehavskysten i California.
Hearts Castle var hjemmet til avisleseiren William Randolph Hearst og det praktfulle herskapshuset han hadde bygget ligger på kysten av Sentral-California midt mellom Los Angeles og San Francisco. Vi stoppet ved “The visitor center”, og tittet litt og strekke på bena før vi kjørte videre Barnebarnet Patty Hearst, historien jeg hadde hørt å lest om for noen år siden om, til mediemogulen William Randolph Hearst fra 1800-tallet ble kidnappet av Symbionese Liberation Army i 1974. Hun tilbrakte 19 måneder sammen med fangerne sine – og ble med dem i kriminelle handlinger kort etter kidnappingen – før hun ble tatt til fange av FBI.
Noen bilder fra området, på toppen ligger Hearts Castle.
Varmen ble merkbar så med litt solbrente panner etter taket hadde svært nede, tok vi det opp og startet på siste etappe til Los Angeles . Vi valgte ikke følge kyst linjen lenger da vi såg trafikken stappet seg opp, så med litt lenger kjøre tid kjørte vi Interstate Highway 5. Vi måtte fylle på litt bensin så vi tok en liten vei innom McKittrick, før vi kjørte mot Bakersfield Den er også den ellevte største byen i California og den 59. største byen i USA. Før vi kom ut på highwayen igjen mot dagens hvile sted, Los Angeles. Vi brukte booking. com for å finne overnattingssteder. Fant fort ut om man venta litt så endret prisene seg og vi fant rimelige steder. Man hadde sikkert fått det rimeligere om man oppsøkte steder, men denne helgen viste vi pga Labor Day at det var fult de fleste steder de neste to døgnene.
Etter en lang, men så utrolig fin og inntrykks full dag langs veien , var vi ankommet Motellet som det eneste av få som hadde rom igjen denne kvelden.100 dollar , og det kunne han nok ta ettersom romma forsvant fort såg vi. Enkelt og greit, vi skulle bar aha en seng før natten. Det var som man har sett på filmer igjennom mange år. Lugubert, men er man på road trip så er man på road tripp😀. Vi satt slappet av og planla neste dags kjøre rute.
Noen av dere kjenner kanskje igjen denne bygningen fra den TV-serien fra 80-tallet, Dynasty. Dette herskapet ble omtalt i åpningsscenen, og det var hjemmet til Carrington-familien. Serien ble hovedsakelig filmet andre steder, men noen scener ble filmet inne i herskapshuset. Der har jeg nå vært. Også mange andre show og filmer er blitt filmet her som Heaven Can Wait med Warren Beatty, Dying Young med Julia Roberts, The Game med Michael Douglas, The Wedding Planner med Jennifer Lopez, George of the Jungle, Rent og mange andre.
Opprinnelig ble dette herskapshuset bygget mellom 1915 og 1917 for å være et hjem for Bourn-familien. William Bowers Bourn II tilbrakte mye tid i Europa og ble fascinert av arkitekturen der borte. Han hadde med seg ideene sine og brukte dem på dette herskapshuset. Navnet Filoli kommer fra mottoet til Herr Bourn, og fra de første bokstavene i “Kjemp for en sak, elsk din medmann, lev et godt liv”. Etter at William og kona gikk bort, ble herskapet solgt til Roth-familien, som fortsatte å dyrke hagene og la et basseng til det. I 1975 donerte fru Roth stedet til National Trust for Historic Preservation, og det ble åpnet for publikum. I dag tar personalet og rundt 1200 frivillige vare på dette vakre stedet.
Siden hverken Crystal eller Blake var hjemme for å ta i mot gjester , ønsker jeg dere likevell velkommen til denne prakt plassen, med visning av bilder og litt historie rundt. For meg som såg dette på tv var det gøy å se inne , for man kjenne igjen mye. Men det å gå her lære den virkelige historien gjorde også innrykk på meg. Man vil forstå at her var det rikdom nok, men var dem lykkeligere?
Så la meg ta der med på en liten tur inni huset , hvorav man kunne gå.
Når vi kom inn, så kunne jeg nesten se for meg der Alexis kom busende inn , haha. Friske blomster fra hagen ønsket deg velkommen 🙂
Filoli-huset står som Californias mest seirende eksempel på den georgiske vekkelsestradisjonen og er et av de fineste gjenværende landeiendommer på begynnelsen av det 20. århundre. Huset, som er kjent for sitt elegante interiør, er nå en tolkende museumsutstilling for en omfattende samling av det engelske og irske antikviteter fra 1600- og 1700-tallet. Konstruksjonen og konstruksjonen involverte en rekke arkitekter, designere, dekoratører, landskapsarkitekter, hagebrukere, kunstnere og entreprenører i hele sine forskjellige eierskap. Den generelle designen representerer en rekke stilistiske tradisjoner og innflytelser for å skape det staselige og nådige landstedet i Woodside, California.
En Tiffany & Co.-sølvtjeneste fra 1896 for 18,ble laget for Mr. og Mrs. Bourn, står nå i den åpne delen av sølvkassen. De 581 delene ble plassert i en skreddersydd valnøtt- og mahognykiste som kunne rulles ut til spisestuen når det var nødvendig. Til dette fulgte også service i gull som det står oppdekket med.
Vi startet vår hagetur fra Sunken Garden, som var området du følte roen senke seg i deg når du vandret rundt. Blomster blomstrer overalt, selv i dammen, og små drage fluer flyr rundt den. Vi gikk gjennom rosehagen. Det var bare utrolig vandre rundt i denne praktfulle hagen Jeg elsket absolutt denne hagen, og hvis du liker blomster, bør du besøke dette stedet helt sikkert. Etter min mening er hagen hovedattraksjonen her, og som et pluss vil du også besøke herskapshuset. Og for de av oss som engang så den ekte Dynasti serien så må man innom dammen og klokketårnet i bakgrunn.
Bildedryss starter ved Sunken Garden
Håper dere koste dere med på bilde turen rundt på praktfulle Filoli. Alexis lurte bak i kulissene via meg 😉
Takk for du leste, og en ekstra takk om du legger igjen en 👍🏼
Sommer ferier har ikke vært de siste årene som vi er vant til. Med reiser rundt om i verden. Kanskje kan vi reise lettere i 2023? Om det og USA frister så kommer noen forslag nå fra vår tur dit i 2019.
Innleggene er delt fra bloggen min på nouw da jeg nå overfører alle innlegga mine fremover.
Endelig hadde dagen kommet, dagen vi skulle til den berømte fengsel øya. Jeg vet det kan høres rart ut, men jeg har oppigjennom åra lest endel om historien og sett filmer fra Alcatraz. Jeg har lest flere som har vørt der, og hvordan de opplevde det. Det er dog annerledes når man står der selv. Jeg pleide si, tenk den som vandrer der i dag, hva må man ikke kjenne på selv om de værste satt der. Dette var før jeg selv skulle oppleve å få besøkt stedet. For å si det kort og greit, dette var en sterk opplevelse. Og se disse detaljer, kjenne på de følelser som kom, ja min kjære fanget bilder der jeg står og tårene renner , i det jeg tror ingen ser meg. Jeg skal ikke gå inn i alt jeg kjente på, men det var en sterk opplevelse. Aldri hadde jeg trodd jeg skulle klare vandre over 15000 steg på en dag, men denne dagen klarte jeg det. En lang, nydelig og sterk dag var og ønske velkommen i imøte i det vi ankom pier 33 og 39. La meg vise dere Alcatraz, og litt av dens historie.
Bildedryss til fra San Francisco til Alcatraz.
Men det hele startet med :
Bruken av Alcatraz Island som fengsel begynte i desember 1859 med ankomsten av den første permanente garnisonen. Elleve av disse soldatene ble innesperret i Sally Port kjelleren. Hæren anerkjente at det kalde vannet (53 F) og raske strømmer rundt Alcatraz gjorde det til et ideelt sted for et fengsel, og i 1861 ble posten utpekt som militærfengsel for Department of the Pacific – mesteparten av territoriet vest for Rocky Mountains. Fengselsbefolkningen vokste under borgerkrigen med tillegg av fanger fra andre hærposter, mannskapet på en konføderert privatmann og sivile anklaget for forræderi. Sally Portens kjeller var fylt, deretter et av kanonrommene, og en trehylle ble bygget like nord for Sally Port.
I løpet av de neste ti tiårene ble ytterligere bygninger reist like nord for Sally havn for å huse opptil 150 hærfanger. Disse ga hardt arbeid for byggeprosjekter både på og utenfor øya. Til forskjellige tider ble det også holdt “opprørske” amerikanske indere på Alcatraz. Den største gruppen var nitten Hopi, avholdt i 1895. Den spansk-amerikanske krigen i 1898 økte størrelsen på hæren enormt, og fengselsbefolkningen vokste også. En fengselshylle, kjent som “Øvre fengsel” ble raskt bygd på paradeområdet, og i 1902 var det 461 fanger på øya. I 1904 ble den øvre fengselsstrakten utvidet til å huse 300 innsatte, og de nedre fengselsbygningene nær Sally havn ble brukt til andre formål.
Velkommen til Øya.
Frem til 1963 var Alcatraz hjemmet til mordere, gangstere og utbryterkonger. Ikke én unnslapp den isolerte fengselsøya med livet i behold – det var i alle fall det som ble hevdet offisielt. Mellom 1934 og 1963 huset Alcatraz Federal Penitentiary USAs farligste fanger. Ved siden av dødsstraff var en billett til Alcatraz den strengeste straffen for herdede kriminelle. På 1930-tallet var kriminalitet ute av kontroll i USA. I 1932 var det for eksempel 631 bankraner. Gjengangere ville rane en bank, holde en teller som gissel, sprenge safe og gjøre sin getaway. I det landlige Midtvesten ranet Barker-Karpis gjengen flere titalls banker. De drepte alle som kom i veien. I Chicago ledet Al Capone en enorm kriminalitetsring. Ikke bare var disse kriminelle som ranet mennesker blinde, men de slapp unna med det. Gjengangere utviklet nye måter å unnslippe fengsler. Innsatte startet opptøyer og angrep vakter. Så de føderale myndighetene rundet opp de verste gangstere, bråkmakere og fluktkunstnere fra fengsler rundt om i USA. Alcatraz Island ville være deres nye hjem.
I løpet av de neste ti tiårene ble ytterligere bygninger reist like nord for Sally havn for å huse opptil 150 hærfanger. Disse ga hardt arbeid for byggeprosjekter både på og utenfor øya. Til forskjellige tider ble det også holdt “opprørske” amerikanske indere på Alcatraz. Den største gruppen var nitten Hopi, avholdt i 1895.
Den spansk-amerikanske krigen i 1898 økte størrelsen på hæren enormt, og fengselsbefolkningen vokste også. En fengselshylle, kjent som “Øvre fengsel” ble raskt bygd på paradeområdet, og i 1902 var det 461 fanger på øya. I 1904 ble den øvre fengselsstrakten utvidet til å huse 300 innsatte, og de nedre fengselsbygningene nær Sally havn ble brukt til andre formål.
De eneste innsatte som rømte fra Alcatraz var Frank Lee Morris og brødrene John- og Clarence Anglin. Om natten 11. juni 1962 rømte de fra fengslet og er ikke sett siden. Det er fortsatt uavklart hva som hendte med dem, om de druknet eller klarte å komme seg over til fastlandet. Ingen lik er blitt funnet. For å komme seg ut, gravde de hull rundt lufteventilen bakerst i cellen for å komme ut til en servicesjakt for kloakkrør og lufting. Derfra klatret de tre etasjer rett opp og igjennom et luftrør til taket av fengslet hvorfra de firte seg ned, klippet hull i gjerdet og padlet i en flåte laget av regnfrakker. Flåten er aldri blitt funnet.
For ikke å vekke mistanke, og for å ha best mulig med tid, lagde de en falsk lufteventil av papp som de satt på plass i hullet etter seg for å hindre at hullet ut fra cellen ble avdekket. De lagde også et dukkehoder av toalettpapir, avispapir og sement fra hullet, som de la i sengen, slik at vaktene ikke skulle få noe mistanke før morgenen etter. Fengselet ble stengt den 21.mars i 1963 grunnet forfall og høye vedlikeholdskostnader. Siste meny oppslag henger fortsatt oppe i spisesalen hvorav man kan gå inn.
Bilder fra inni fegslet og lufte gården , samt litt runt.
De vennligste naboene noen kan spørre om..
Domfelte som satt i fengsel for ikke-voldelige krenkelser, gjorde mange jobber for familiene som bodde på øya, som å rense tøyet, plukke opp søppel og gjøre landskapet. Hver gang det var behov for en altmuligmann for å gjøre rørleggerarbeid eller elektrisk arbeid, gjorde de straffedømte det også. Så ikke bare fikk foreldrene billig leie, men de fikk også nesten alle husarbeidene sine gjort gratis. Det var så normalt, barna tenkte ikke på noe. Mange av mødrene ble bestevenner, og de tok til og med tur til å lage middag for hverandre. Venner skulle gå over hverandres hus nesten hver natt i uken, noe som reduserte tiden kvinnene brukte på å lage mat.
For mange var ideen om å havne på denne øya et mareritt, og fengselet er visstnok hjemsøkt av sjelen til menneskene som var fanget bak stolper. Imidlertid er det få som har hørt historien om barna som vokste opp på øya og kalte Alcatraz “hjem”. Alcatraz hadde så mange som 300 straffedømte som bodde i fengselet til enhver tid. Forsyninger ble levert periodisk til øya for å hjelpe til med å støtte livene til de domfelte og de ansatte som bodde der.
Over 100 barn bodde på øya, og mange av dem vokste opp sammen fra de var spedbarn. Det ble til og med fødd babyer der, med fødselsattesten deres som sa “Alcatraz Island” som deres fødested. Alle visste hverandres navn, og barna hadde tett sammensveiset vennegjeng som føltes mer som familie. Alle barna måtte ta en båt til og utenfor øya for å gå på skole i byen San Francisco, så gruppene av barn som gikk på klasse frem og tilbake føltes sannsynligvis mer som søskenbarn eller søsken enn naboer mens de fortsatte sine turer hjem igjen.
Etter vandret rundt inne gikk turen ut, måtte ha luft. Vi vandret rundt til lufte gården og vi vandret der de ansatte og deres familier bodde. Der var det lukket så der fikk man ikke gå inn. Bilde dryss rundt øya tilbake til vi entrer båten tilbake til San Francisco.
Tilbake vandret vi på pier 39, kjente selv om bena var slitene så ville jeg aldri vært denne dagen og turen foruten. Jeg bare sugde til meg hvert sekund, og innrykk. Som en med cøliaki er det ikke like lett finne sted å spise som har GF mat, men bare fra på Hard Rock Cafe, dem har, og det værste er at du blir redd de har servert deg feil mat for det smaker så godt. Takk for du leste om turen, del gjerne eller legg igjen en like . siste bilde dryss fra denne dagen ❤️
Det har gått en stund siden jeg skrev her sist. Dager har gått i sin gang og jeg har vært i en litt grå sone. Det ga meg ingen lyst eller glede av og skrive, det vil si, kun skrive for meg selv har det vært.
Mannen jobber på i denne corona tiden , er der ute blant folk og fe, men så takknemlig jeg er for at han ikke er blitt syk elle fått med seg noe hjem. Jeg tenker ofte på dem gjør der ute, møter mange og det viser at mange har tatt sine forholdsregler.
Jeg har undret litt, når det skjer igjen og igjen. Liker dere hår i maten? Uansett hår, men så har det skjedd et par ganger at man finner disse vippene på og i matvarer. Vi fikk noen vipper i en laks vi kjøpte og skulle steke inni ovnen. Ærsj.. vi klagde og viste butikken bilde av det og fikk ny. Her om dagen skulle jeg koke “heksebrygg” altså ingefær shot, men vi kaller det brygg. Så tok med meg fennikel som jeg blant annet har i, og da vi kom hjem og jeg tok ut varene, så låg den der og lyste mot meg . En ensom vippe lå det der og lyste i mot meg. Jeg syns ikke noe om det, men hva får man gjort med det i dag? Det er vel de fleste som får satt på seg slike nå. Men appetittelig er det ikke..
Noen ganger går man lei det samme tilbehøret til enkelte mat retter. Noen av oss har alltid fått servert stekt laks med agurksalat, rømme og poteter. De senere år har man også satt sammen andre tilbehør og smaker som smaker nydelig til forskjellig mat.
Mango salat er nydelig til laks, honning melon også, ta det du har i skapet av rester, jordbær smaker også nydelig til. Jeg hadde kjøpt inn til helgens go salat, der vi gjerne har i litt av det vi ikke bruker til en vanlig hverdags salat. Siden jeg har cøliaki og må bruke glutenfri mat så hadde jeg en pakke med Coop sin gf pasta, og det må jeg si, den smakte godt. Ikke som mange andre som er litt harde eller limete smak på. Litt nederlandske jordbær hadde jeg igjen så det ble en liten dessert til senere😊 Ps har du prøvd jordbær på gräddost og knekkebrød? Friskt smak.
Fine farger og deilig smaker som er bandet sammen:
Isbergsalat
Stangselleri
Granateple
Søt paprika
Mango
Jordbær
Fetaost
Kokte opp pastaen , og stekte laksen i pannen så det ble en god skorpe på den. Når pastaen var kokt tok jeg og blandet i Tines smøreost med ramsløk og hvitløk. Yum før noen smaker. Noen gang bare må man leke med smaker of farver 😊
10tusen kroner kan ikke stoppe mine ord, selv om det var det du tilbydde for tort å svie…
Ja jeg har snakket med han, etter alle år…Herr X
Det er noen uker siden nå, uker med mange tanker og følelser som har svirra rundt meg. Jeg har tenkt på hvordan skrive dette, men blir ikke enig med meg selv. Så jeg hopper i det og skriver det bare , men på en snillere måte enn det jeg ser jeg har skrevt av tanker. Noen gang så hender det ting på mange rare måter. Er det da man skal tro det er en mening med i at ting skjer? Jeg satt der skjelven , gråtende, sint, stemmen som svikta men sa nettopp det jeg hadde på hjerte…
12 år og fikk beskjed om at aldri ville noen bli glad i meg..
Den lille jenta med lille speil på veggen der— er ikke den hun engang var.. https://nouw.com/aimaander/lille-speil-pa-veggen-der-ser-du-35858791Hvordan starter man en samtale med et menneske du aldri vil se igjen eller tenkte du skulle snakke med? Men som du innerst inne har ønsket du kunne fortelle vedkommende hva han var med på og gjøre mot deg, hva som i årevis har ødelagt deler inni deg, troen på deg selv , angsten og redselen over ting man grunn ikke skal tenke på, ødelagt den biten at du ikke er bra nok…
Jeg tok ordet fort: Jeg fikk aldri snakket ut med mamma om disse årene, årene der en ung kvinne skal formes og ha glede i livet som ungdom og finne sin vei. Ikke der man skal få det servert at man ikke ser ut, aldri vil noen elske deg.. Takk for du laga mitt ungdomsliv til et sant helvete…
Jeg begynte med å si: Jeg håper ikke din datter har måtte oppleve det jeg gjorde med deg.. Den psykiske biten og volden.At hun ble tvunget til å spise mat slik at hun måtte kaste opp.. Nei du hadde ikke sett henne så mye i de årene, men fått mere kontakt i det siste.. Det er jeg glad for faktisk. For det er din datter. Vi har de mødre og fedre vi har i livet, og våre barn som er de største skatter.. Jeg håper du får et bedre forhold til hele nå. Og selv du har fått tenkt litt..
Jeg spurte deg om det noen gang hadde streifet tankene dine på hva du utsatte meg , men også mamma for.. Nei du hadde ikke tenkt så mye på det, men du begynte tenke der vi satt i telefon. Først nekta du selvsagt på situasjoner, men når jeg beskrev hva som hadde skjedd, hvordan og hvor dere hadde vært,, ble du stille og sa ja det stemmer jo. Du benektet mye, men jeg tok frem personer som også siste, steder, tider, til og med vaktene dine.. da nekta du ikke lengre.
Jeg fortalte deg den ene gangen dere var på Kåringen camping , hadde jeg bestemt meg for å ta livet mitt.. Helgen før hadde det atter vært en fight og du gikk igjennom døren.. Du tvang meg ut av døren barbent på vinteren, men ja jeg kom meg inn igjen..Du benektet det først. Jeg fikk være alene hjemme den helgen nettopp for det som hadde skjedd helgen før. Jeg var på et sted der jeg orket ikke mere., men det var en ting tenke planen ut den gang , men jeg fikk besøk av min barndomsvenninne og vi hadde det hyggelig.
Det er ikke lett skrive å ikke komme med de ord man egentlig vil bruke her..
Jeg får ta en ny vri……
Jeg spurte deg om du husker de siste ganger du klappa tel mæ ?. Æ falt ikke en tåre, jeg hadde et sten ansikt med en maske på.. Gjemte slagene, det var dumt gjort for de har kommet igjen i minner i årene som har gått..
Det skal du ha, du lyttet i allefall. Hvor mye du hørte på det jeg fortalte deg av det som har henta meg inn i mange år, av bilder og vonde minner , det vet jeg ikke. Men du husket situasjonene.. Da jeg prata ut litt med helsesøstre på skolen etter jeg hadde planlagt mitt første selvmord, ble jeg kaldt ned dagen etter.. Jeg fortalte deg at der satt politi, barnevern og en psykolog.. Alt jeg trengte si var hjelp..men det klarte jeg jo ikke. ( kan leses i innlegget “Herr X husker du”) Du ble stille kremtet.. Det var jo bra jeg ikke gjorde det sa du.. Jeg svarte; ja ka du trur hadde skjedd da? Jeg er ikke og har ikke vært ute etter noe hevn, men jeg måtte fortelle deg det tyngste..
Du sa ja om jeg innmeldte deg for volden kunne du like gjerne henge deg, for du hadde ikke råd betale noe sum som man kunne få, ja leg lo.. Ja hør på deg selv sa jeg bare..Hvorfor den veien, redd for hva som hadde kommet frem?? Å nei du…..
Jeg spurte deg; Har du i årene som hat gått noen gang tenkt på hva du gjorde, nei det hadde du ikke, men du hadde fått noe å tenke på nå.. Jeg kjenner jeg orker ikke skrive alt jeg hadde tenkt… Jeg har fortalt deg hva du gjorde mot meg, hva dine psykiske handlinger har ført til i årenes løp for meg. Jeg spurte deg om du følte skyld og anger.??
Jo du måtte vel si det.. Æ får no bare beklage da må æ no si,, det var det du sa.. Jeg tenkte bare ja det er mye en kan si,, Jeg svare med ; jeg kan aldri tilgi deg, aldri.. Du ødela så mye, men jeg skal jobbe videre, nå har jeg fortalt deg hva jeg syns og har følt. Jeg fortalte deg hvordan jeg opplevde det og hadde det. Jeg sa takk for alt du har gitt meg å ødelagt
Jeg takker for praten… Jeg skal klare med tiden lukke skuffen helt med deg, og jobbe vekk de bilder som henter meg inn. Man kan ikke kjøpe stillhet… Jeg har jobbet meg frem, jeg er en sterk og sta kvinne. Ja jeg var nok ikke og er nok ikke bra ei heller god nok for mange, men vet du : Æ E GOD NOK FØR MÆ SJØL!!!!!!!!!
For noen måneder siden fikk jeg en venneforespørsel på facebook av ei som jeg i mange år prøvde finne igjen. Selv da jeg ennå bodde i Moss. Livet tar oss forskjellige steder og det gjorde det med oss også.
Jeg har ofte tenkt på henne og hvordan hun har det. Hvordan livet er. Jeg viste hun hadde en sønn. Våre veier skiltes da vi ikke bodde i samme by. Men noen mennesker glemmer man aldri . Derfor ble jeg glad da hun « fant» meg. Vi chattet litt og sa vi får ta oss en prat en dag.
Jeg holte på her i huset så ringte tlf. Når jeg først kom fram til den så slutta den ringe, men jeg tenkte « Hun har sikkert ringt feil». Men det ringte igjen. Jeg svarte og det var utrolig. Vi tok opp praten som om vi aldri har hatt 22 år uten kontakt. Vi delte fra livet og vi mimret. Det var en gave i dagen min.
Tusen takk for praten🤍 Noe vi skal ta igjen når det passer snart. Takk for du tok kontakt og kom inn i livet mitt igjen. Jeg setter så pris på deg.
Ønsker en fin helg rundt om. #aimaanderblogg #blogger #blogging #memorylane #ektevennskap #vennerforlivet #truefriendship #takecare
Sitter her med kaffekoppen, musikk på øret , sett over bilder og mange mange tanker som svirrer rundt. Ja jeg valgte listen som heter « Mammas låter». Listen ble laget da jeg reiste til nord og satt på sykehuset hos henne i den siste livsfase. Låter jeg viste hun elsket, låter jeg viste både hund elsket og som hun mange steg har danset til. Hun var en go danser og som vi min bror og jeg i tidlig alder måtte lære oss. Dans har vært for meg en stor glede. Det mange danse trinn rundt på stue gulvet ble.
Det var ikke mye hun fikk til å signalisere hun skjønte jeg satt der, ved sengen. Leste litt fra aviser, prata om gamle minner, og holdte hånden. I 6 dager jeg var der, før jeg måtte reise hjem. I de dager satt jeg , tenkte og pleide si «mamma husker du denne,» gjerne gjenfortelle fra en dans eller noe jeg viste hun selv hadde minne fra. Da Vikingane kom med «Kan man älska nån på avstånd?» Da rant det alltid en tåre ned hennes øyne, og jeg viste selv uten ord, selv om hun ikke kunne fortelle meg eller vise meg på noen andre måter så viste æ hun gjenkjente noe kjært inni tonene og ordene. Jo jeg vet hun kunne ofte sitte lytte til den sangen, mange gang var det et drømmende blikk. Jeg tenker du tenkte nok ditt , og kanskje var det noen du hadde i tankene.
Jeg sitter her den ene låta etter den andre kommer , og jeg ser for meg mange stunder , for en ting er sikkert du koste deg når du danset. Så hvorfor kommer disse tanker så sterkt i dag? Jo det er nok for atter har en som man har hatt nært i sitt hjerte hvile fått. Selv om han var «fille onkel» , var han den som jeg så på som bare Onkel. En mann full av kjærlighet, hjelpsomhet , skøyeri ,omsorg og hjelpsomhet. Han og tanke var de man kunne gå til for støtte og ikke mist betro seg i ungdommen til. De var aldri dømmende, og ja selv om jeg oppskrifter har, er det aldri noen som kan ta ifra tante smaken av hennes boller med nyrørt jordbær. Noe så enkelt, men samtid så godt, og minner det har gitt. Han var nok alles barnś Postman Pat der han kom syklende rundt i vær og vind. En onkel klem etter skolen kunne gi deg styrke nok frem de neste timer. Og aldri har jeg møtt noen som var så glad i Donald blad.
Når man sitter slik kommer minner veltende opp, og mye kunne man skrevet. Men tankene mine begynte vandre da jeg forsto han hvile har fått. Det er da jeg tenker der er ingen igjen på mammas side, mor og far hadde sine 7barn, og ja på listen ligger «Sju av himmelens engler», den ble litt sterk nå i sted.
Det er nå man innser en generasjon er vekke, vi er de neste. Vi skal lære våre barn og barnebarn om familiebånd . Steder, fortellinger og bilder og ta vare på det.
Tanker jeg sender, og spesielt om noen i slekten leser. Aldri glem minner, ta dem frem, selv om de kan være litt såre minner.
Gla i dokker ❤️
Hun holdt hennes hånd
De varme øynene var lukket Det vakre smilet var borte For alltid Hånden var slapp Den var uten liv
Hvil hos Gud hikster hun Til vi møtes igjen.
Så tungt å miste Så vondt å ta farvel Tårene renner da hun går derifra. For siste gang…
